Among the ships --> ISPS harbour

Porto Marghera hvor vi jobber er et havneområde, godkjent for anløp av internasjonale skip, dvs en såkalt International Ship and Port Security. I teorien er området vi jobber i som et internasjonalt område, og derfor må vi registrere passene våre og skrive oss inn i porten hver dag.

Kaien er bare noen meter fra bygningen her, og etter dagens første inspeksjonsrunde, satt jeg meg på en pullert og så hvordan to slepebåter manøvrerte cargoskipet Channel Ranger ut fra nabokaien. Det luktet faktisk litt sjøvann, og med en strålende sol midt imot, ble det en hyggelig liten pause.

Channel Ranger har ligget utenfor her i noen dager og losset mel til Gran Molina Italia, et enormt silokompleks som er nærmeste nabo og min utsikt fra kontorvinduet.

Det finnes mange morsomme websider for de som liker å følge med på båttrafikk. På siden http://www.marinetraffic.com/ kan man følge med på skipstrafikken live, og på bildet under har jeg funnet fra havnen vår her i Venezia.

En annen grei side er http://www.shipspotting.com/, der man kan finne bilder av en mengde båter av alle typer.

En annen dag tar jeg kanskje kamera med meg og tar litt bilder for denne siden jeg også.

Et tapt veddemål

Eksamen er over, noe som ble behørig "feiret" med pizza på McOnor sammen med Sigmund, Gøran og Svein. Noe "tilfeldig falt dette sammen med semifinalen i Champions League, der Inter beseiret Barcelona. Kjentfolk i Mestre vet at sjefen på McOnor, Claudio, er en svoren Inter-fan og før semifinalen inngikk rappkjeftede meg en veddemål med karen:

Dersom Inter gikk til finalen, skulle jeg ta jobben hans den kvelden, slik at han fikk nyte kampen i fred og ro.

Så nå har jeg fått meg jobb som servitør på italiensk pizzarestaurant om kvelden den 22. mai. Riktignok bare engelske bord da, men uansett. Det blir noe å ha på CV'en! :-)

Vi har avtalt betalingen også.... jeg får en Inter drakt av ham som takk! :-) Noen som er større Inter fan enn meg som vil kjøpe den etterpå?

Folk i verkstedet I: Milos historie

Jeg har sikkert nevnt tidligere at det er mange fremmedarbeidere her på site. Av dem kom jeg i forrige uke i snakk med Milo fra Bosnia, og han hadde en sterk historie å fortelle.

For 19 år siden var Milo hotelleier i en liten by i Bosnia, da serberne kom med skumle hensikter. En del av byens befolkning flyktet fra byen, men mange ble værende igjen, deriblant 19 personer i Milos familie. Da flyktningene vendte tilbake, var det bare røyk og aske igjen av byen der de bodde, og alle som var blitt igjen der var døde.

Milo flyttet først til Canada og Tyskland, men kom til Italia for 10 år siden. Her arbeider han i dag, og smiler hver gang jeg går forbi.

Jeg spurte hvordan det var å tro på Gud etter slike opplevelser. "Det er vanskelig", sa han, og det forstår jeg veldig godt.

Selvpålagt taushet

Dersom noen synes det har vært uvanlig stille her på bloggen, så har det sin årsak i at jeg nå er presset opp i et hjørne av mitt studium. Leverer jeg ikke 2 eksamener på torsdag, så blir det 50 pund for hver av dem når de skal taes på nytt...
I skrivende stund er jeg ferdig med "Satisfying the customer" og er halvferdig med "Leading teams".
Universitetet i Wales er studiestedet, men jeg bruker en nettbasert utgave som jeg kan ta ved siden av jobben.

Monte Grappa - rett opp og rett ned!

Da jeg så gjennom etappene i årets Giro de Italia, oppdaget jeg at stigningen opp til Monte Grappa skal sykles på den 14. etappen den 22. mai. Vi snakker 1500 meter stigning på 18,9 kilometer. Dum som jeg er, så måtte jeg prøve!

Veien som går fra Semonzo via Campo Croce til toppen av Monte Grappa kalles for General Giardino veien, etter generalen som beordret veien bygget som en alternativ rute for forsyninger i 1918. På toppen av fjellet står et digert minnesmerke etter "Den store krigen".

Jeg parkerte bilen i Semonzo, spente på meg skoene, og la i vei oppover bakkene. Veien er nydelig beplantet med en rad med bartrær langs ytterkanten.

Første hårnålsving, og jeg ser med forskrekkelse at jeg allerede er oppe i sone 4 på pulsklokken. Her må vi ta det rolig. Problemet er bare at selv det letteste giret føles tungt.

5 kilometer, og jeg er kommet til hårnålsving nummer 7 av 28. Et krusifiks står i veikanten og minner meg om at det er viktigere ting enn sykling. Allerede blitt gjennomsvett og stopper for å drikke. Nyter utsikten over det flate landskapet under meg, der den veggen jeg er i ferd med å klatre reiser seg nesten loddrett til værs.

8 kilometer, og jeg begynner å bli sliten. Det blir mørkere og jeg nærmer med skylaget. Jeg tar en lang pause ved en stasjon for hangglidere og prater litt med folkene der. En tysker spør om jeg er sprek. "Ja, jeg trodde det helt til jeg begynte på denne bakken", svarer jeg. Han ler, tar et bilde av meg på rampen sin, og vi er skjønt enige at vi er smågale begge to.

10 kilometer. Veien er nå hugget ut i fjellsiden, og det er tett skog. Den flater litt ut og gir mine stive lår litt pause. Jeg får tilbake optimismen på at jeg skal klare å komme til toppen og begynner å tenke ut en passende overskrift til denne artikkelen.

11 kilometer, jeg er kommet til Campo Croce. Er oppe i tåkeheimen, og veien er våt. Her er en flat slette som ikke føles flat, og idet jeg passerer et lite kapell med et stort skilt som sier "Hellig grunn, vær stille. Messe hver søndag klokken 11:00" begynner bakkene igjen. Jeg har lest profilen av bakken, og vet at nå begynner den verste stigningen av alle, med partier der stigningsgraden er 14%.

13,5 kilometer, og jeg kommer til restaurant nummer 3 på veien. Den heter Baita Camol, ligger på 1200 meter og er stengt. (Legg merke til skiltet i bunnen av bakken...) Det er også veien, og i et lite sekund tenker jeg at der røyk den skrytehistorien. Deretter kom fornuften tilbake og jeg blir kjempelettet over at blodslitet endelig erover og nedoverbakkene skal begynne. Jeg har brukt en hel kanne med medbrakt vann og 1 time og 53 minutter på å komme hit. Det er en gjennomsnittshastighet på 6,5 km/h.

Nedover bakkene igjen får jeg bruk for alt det varme tøyet jeg hadde tatt med, for jeg hadde fryst ihjel uten med mine vasstrukne klær. Det eneste stedet jeg frøys var på fingrene. Nå gikk det så raskt som jeg turde. Jeg var livredd for å treffe en stein og punktere eller å komme rundt en sving, treffe en bil og seile i hangliderposisjon (uten hanglider) gjennom luften. Bremsene fikk kjørt seg voldsomt i de 21 hårnålsvingene jeg faktisk hadde klatret forbi, og jeg var nede ved bilen på 19 minutter. Det er 39,5 km/h i snitt det, inkludert en innlagt fotopause....

Dag Erik, Monte Grappa er inspisert og klar for giroen. Nå drar jeg til nærmeste Grappa forhandler og forhandler meg til en grappa.

En AND til besvær

På vei hjem fra Jesolo i dag, bestemte vi oss (vi er i denne sammenhengen Knut, Ole og Arild samt undertegnede) for å stoppe ved en taverna ved landeveien for å se hva bøndene spiste når de var på restaurant. I den koselige lille byen Caposile fant vi restauranten Alle Cacciatora og fikk oss plasser i den store spisesalen akkurat før det ramlet inn med lokale helter.

På menyen sto tradisjonelle retter som pasta og biff, men vi festet oss merke i avdelingen for småvilt i menyen. Der sto både hare, fasan og rev, men det eneste som var inne for øyeblikket var stokkand. Og stokkand ble det......

Anda jeg fikk var grønn, og den luktet og smakte gummi. De andre var ikke stort mer fornøyde enn meg. Vi pirket derfor ut de beste kjøttbitene og svelget dette ned med kald rødvin og med lukkede øyne. Garnityret fikk ligge i fred på tallerkenen.

Vi lovet oss selv at det skulle bli lenge til neste gang vi gjentok denne spisingen.

På VOLTIGE stevne i Jesolo

Voltige er en ryttersport der utøveren turner på hesteryggen mens denne galopperer i en stor sirkel. På hestesenteret i Jesolo, der jeg har ridd noen ganger, var det i dag internasjonalt stevne i denne idretten, og her fikk vi møte de norske deltagerne Emilie og Elisabeth fra Søndre Nordstrand rideklubb.

Da vi ankom hestesenteret, ble vi tatt godt imot av mine gode venner og invitert inn i "VIP-sonen" der det ble servert grillmat fra Marokko og sprudlende rødvin.

Møtet med sporten ble brå, og det føltes komisk da det første laget kom løpende inn på banen i turkise trikoter. Men etter en stund forsto vi at løpingen er en visualisering av hestens bevegelser, og det var flott å se hvor synkront med hesten man løp. For turningens og tettheten til hesten skyld er det også lett å forstå trikotene. Og med koreografi i øvelsene, forstår vi også fargene.

Man konkurrerer i 2 grener, lag og individuelt. Lagene besto av opp til 7 utøvere som vekslet på å turne på hesten. På det meste var det 3 utøvere på hesten samtidig. I individuelt gjør man flere runder, der bestemte elementer skal være med, og den som har best karakter sammenlagt er vinneren.

Desverre hadde det startet litt trått for de norske jentene, men de var på vei oppover listene. Kanskje ble vårt besøk og våre lykkeønskninger en inspirasjon til ytterligere å hevde seg i en spesiell og vanskelig idrett.

Five-a-side fotball med Macchi/Ingecos

Fotball er en større lidenskap i Italia enn andre land kanskje?? Uansett var vi i Aibel invitert til å spille mot Macchi/Ingecos i kveld, men det passet bare for undertegnede å delta.

Fotballtreningen foregikk i en plastikkhall langs veien mot Ravenna. Et godt bortgjemt sted med tre plasthaller og en utendørs kunstgressbane som kan leies av kompisgjenger og idrettslag.

Det var en internasjonal gjeng, bare to italienere (Mirko og Gianluca), 4 rumerere, 2 kroater og en nordmann. Og så håper jeg det ikke er tvil om hvem sitt lag som "ruled the place"....

Fløytistens drømmebutikk

En butikk som bare selger fløyter, med eget verksted, ekspertise og et stort utvalg fløyter til utprøving. Hva kan vel være bedre for en fløytist?

Jeg hadde fått tips om butikken Souno i Padova, men var ikke forberedt på hva som ventet meg. Adressen var vanskelig å finne, og førte til en stor glassdør uten innsyn. Ingen skilt, bare en ringeklokke med Souno, Flauto traversi e dolci. Jeg begynte å ane at jeg hadde snublet over noe stort.

Bak døren kom jeg inn i noe som så ut som en helt vanlig butikk, med plakater og brosjyrer, men ingen instrumenter. Det vil si, noen fløyter av tre sto vertikalt plassert på disken. De to som jobbet der forsøkte iherdig å forstå hva jeg spurte etter; priser på fløyter laget i sølv.

Da budskapet var forstått, begynte showet. Først kom en Altus profesjonell fløyte på bordet. Prisen var 4700 Euro, men jeg kunne få den for 4500, eller dvs 36000 norske kroner. Det var litt dyrt sa jeg.

Deretter kom en brukt Sankyo DN fløyte frem. Blygt ba jeg om å få spille på den, og kjørte en kromatisk skala hentet rett fra læreboken. Den var til salgs for 2500 Euro. Litt dyrt, sa jeg.

Den tredje fløyten var en Muramatsu EX III. Jeg tryllet frem noen toner fra Mozart's Divertimento i D. Fantastisk å spille på, og jeg falt pladask for fløyten. Den var til salgs for 2600 Euro. Litt dyrt sa jeg.

De kikket litt forundret på meg og hentet en studentfløyte. Disse gikk for 1000 - 2000 Euro. En slik har jeg fra før, sa jeg og spurte etter kun munnstykke i sølv. En hel koffert med munnstykker kom frem, og jeg prøvde "Lisa gikk til skolen" på et munnstykke der blåsehullet var av rent gull. Brukt riktignok, men til salgs for 900 Euro. Litt dyrt sa jeg.

Til slutt prøvde jeg to av fløytene av tre og antrasitt som sto der, med egendreide munnstykker fra innehaverens egen hånd. Flott lyd, og et instrument som veide litt mer enn ingenting. Til salgs for 1100 Euro. Interessant, men litt dyrt, sa jeg.

Jeg lovte å komme tilbake når jeg hadde spart nok penger, vunnet i lotto eller funnet en sponsor og forlot butikken med sorg og glede. Sorg over å ikke ha råd til en Muramatsu, men glede over å ha brukt lunchen til noe kjempegøy.

PS! Fløytene med gull forble uprøvd. Det hadde jeg ikke nerver til...

Rundbanesykling utenfor Mestre

Da familien min var dratt hjem igjen, ble behovet for anti-brakkesyke tiltak igjen ytterst relevant. Jeg spente på meg sykkelskoene og la av gårde i kveld, og forsøkte å finne meg en liten runde å sykle på landeveien.
Da jeg plutselig litt uventet kom tilbake til utgangspunktet, bestemte jeg meg for å ta den samme runden en gang til, og dermed ble det 2 gode runder på "rundbane" som det heter på sykkelspråket.
Løypa ble en trekant mellom Mestre --> SR245 --> Scorze --> SP39 --> Mogliano Veneto --> SS13 --> Mestre

Avstand syklet: 63,1 km
Tidsforbruk: 2 t 20 min
Gjennomsnittsfart: 26,8 km/h
Maksfart: 48,4 km/h

Lås-problemer på kontoret

Låsen på inngangsdøren til kontoret har hanglet så lenge jeg har vært her, og på mandag bestemte den seg for å ta kvelden. Nattskiftet kom seg aldri på jobb, og om morgenen sto 12 personer og ventet på at Ingecos sine utskremte "innbruddstyver" skulle få opp døren. De forsøkte med låsolje, drill og brekkjern før den endelig gikk opp. Da var en time av arbeidsdagen forsvunnet....

Gardaland

Det ble påstått at Gardaland kunne måle seg med Disneyland i Paris, et utsagn jeg var svært skeptisk til. Helt til jeg selv hadde vært der og prøvd de fleste attraksjonene. Disney er enormt sterke på merkevarer, men har ikke de raskeste og beste berg-og-dalbanene. Selv uten merkevarer, var enkelte attraksjoner i Gardaland absolutt i samme klasse som sine mer kjente brødre.

Spesielt vil jeg fremheve 4 opplevelses attraksjoner.

Jungle Rapids: En elvetur i indisk jungel, med elefanter, slanger, vulkan og et stort gravfølge alla Jules Verne. Så utrolig mange detaljer at man må ta den flere ganger for å få med seg halvparten.

I Corsari: Gardalands svar på Pirates of the Caribbean. En underjordisk båttur i sjørøvernes eventyrverden, med monstre som dukker opp av vannet, vill kanonade fra sjørøverskuten med smell, knall og sprutende vann, haier som svømmer over hodet ditt og et skattkammer i sprakende farger.

Ramses, Il Risvegli: En togreise i mumienes, scarabeenes og sjakalenes verden, der hensikten er å skyte med laser på blå, grønne og røde blinker som er plassert underveis. En ny attraksjon som var verdt å ta to ganger.

Svampebob Firkant 4D: En forrykende film fra havbunnen med hoppende sylteagurker, pingpongballer, vinkelslipere og masse 4D-effekter. Oliver lo ustoppelig gjennom hele filmen, og selv vi voksne ble revet med av moroa.

Foruten disse var det berg-og dalbaner som Mammut, Blue Tornado og Magic Mountain. Alle prøvd, alle godkjent. Park godkjent og anbefalt!!

Enzo Ferrari - liv og virke

Han startet som bilkonstruktør i FIAT, men fant fort ut at hans egne visjoner gikk lenger enn det han fikk oppfylt i det store "hverdagsbil" konsernet og startet for seg selv. Resultatet er et av verdens beste varemerker, Ferrari. Vi besøkte museeet til Ferrari i den lille byen Maranello, rett sør for Modena i Italia. Her er hele historikken satt på display, og vi har bildene! :-)

Vi så eksempler på Formel 1 bilder fra 1951 til 2008, og de aller beste gatebilene som fabrikken har laget, blant annet den eneste gatebilen med formel 1 motor, med 690 hestekrefter, bare laget i 300 eksemplarer. Bilen bærer selvsagt navnet Ferrari Enzo. Se nederste bilde.

Ved inngangen til museet var 2 ekte formel1 bilder bygd om til kjøresimulator. Stakkars Victor forsvant helt nede i cockpiten til Michael....

Terra dei Motori

Italienske sportbiler er et varemerke av dimensjoner fra dette landet. Til forskjell fra "fattigmannsbilen" FIAT (min første bil var en Fiat 2000 1977 modell), leverer de 3 fabrikkene Lamborghini, Maserati og Ferrari biler som er forbehold folk med tykk lommebok og en stor sans for å vise akkurat det frem til alle.

De aller fleste gutter er nok tiltrukket av spreke biler, selv om de er uoppnåelige for ens personlige økonomi. Men nøyaktig HVA ved en bil er det som avgjør at vi synes den er bra? Er det fargene (som ofte er knæshe), den aerodynamiske fasongen, det lave tyngdepunktet, de modige designlinjene, eller kanskje lyden av en motor med mange hestekrefter?

Etter en dag der vi har sett både Lamborghini fabrikken i Sant'Agata Bolognese (stengt), Maserati fabrikken i Modena (stengt) og Ferrari fabrikken i Maranello, har jeg ikke noe bedre svar enn dette:

DU vet du ser en bra bil når DU ser den.

PS! Disse 3 fabrikkene ligger med 15 minutters kjøring seg imellom i området rundt Modena, ca 1,5 time unna oss her i Venezia.

Livet som taxibåt skipper i Venezia

Etter en lang gåtur gjennom Venezias trange gater og pittoreske smug, over hundrevis med broer i alle fasonger og forbi en utallig mengde med butikker, var det godt å stige ombord i en blankpusset og nylakkert taxibåt og tøffe rolig tilbake til bussholdeplassen.

Skippern, la oss kalle ham Fabrizio, vokste opp i Venezia, men flyttet til Mestre da han var 15 år og bor HER fortsatt. Boligprisene i Venezia er ikke de laveste i landet....

Fabrizio jobber for et taxibåtfirma og kjører en 25 fots båt, med 240 hestekrefter i innenbordsmotoren, samme motor som sitter i en Audi A8. Grom låt.

Jeg sto fremme i båten og spurte og grov om Venezia, mens familien slappet av i baksetet og slikket den italienske sol. Fikk vite hvor dype kanalene er (mellom 5 og 7 meter), hvor ofte han polerer båten (hver 3dje måned), hvorfor det heter Rio Nouvo ("den nye kanalen" ble anlagt for ca. 50 år siden på en strekning det tidligere var vei), hvilke deler av byen som ble bombet under 2. verdenskrig, hvilke fag som man kan studere på universitet i Venezia, hvorfor man kjører på venstre side i noen kanaler og høyre side i andre (pga av at noen kanaler er godkjent for gondoltrafikk, og de har styreåren på sin høyre side) og mye mye mer...

Pris for turen? 55 Euro, og det er mye billigere enn å kjøre gondol...

9 par sko på 20 minutter

Dette må vel nesten kalles rekord-shopping, og åstedet var den enorme skobutikken Pittarello her i Mestre. Hvis du tenker deg den største skobutikken du har sett i Norge og ganger den med 2, så får du avdelingen for herresko. Og ved siden av, med separat inngang er den like store butikken med damesko.

Noe for AK-turen til neste år, eller???

Guttene og jeg er lette å kjøpe sko til. Vi fikk oss 2 par sko hver. Mor trenger litt mer tid på seg og fikk ingenting, denne gang. Tror også det er et par nieser som kan vente seg sko når Elin kommer hjem.

"You have your father's eyes"

"...and my mothers ears, but the rest belongs to you"! Sitat Henry Jones Jr. Fimkjennere forstår nå kanskje at henvisningen er til Indiana Jones' besøk tilVenezia i den tredje filmen, Last Crusade. Indiana og Martin Brody møter en kvinnelig professor i Venezia for å finne graven til en gammel ridder.

Graven finner de i katakombene under "biblioteket", som i filmen sies å være en gammel kirke. Kirken står der den dag i dag, og heter St. Barnabas. Plassen er helt lik som i filmen, men utekafeen med kumlokk er nok litt fake... :-)


Kirken hadde i dag en utstilling med Leonardi da Vincis oppfinnelser.

Pool cars - endelig slutt på leiebiler

Etter lang lang tid og mye pushing og venting, fikk vi i går endelig en bilpark til vår disposisjon resten av oppholdet i Porto Margera. 4 biler, med 2 sjåfører hver.

Jeg skal dele bil med Samson Bergman, malingsinspektøren vår, og vi har fått den største bilen, en Ford Mondeo stasjonsvogn.

I dag skal den ut på motorveien for første gang, når familien skal hentes i Bergamo, ca 2 timers kjøring fra Venezia.

Dårlig start

Starten på tur nummer 3 ble av den dårlige sorten. Lommeboken glemt igjen på Gardermoen, bagasjen som aldri kom frem og leiebilen jeg aldri fikk.

Erfaringen tilsier, at når man får mange slike problemer på en gang, så er det bare å brette opp ermene, ta tak i dem en etter en og se på dem som isolerte hendelser som hver for seg er enkle å løse.

Det er når man begynner å tenke at man er forfulgt av dårlig karma eller hva man kaller det, eller at alle slike hendelser henger sammen og betyr noe, at man blir stresset og fortvilet.