Monte Grappa - rett opp og rett ned!

Da jeg så gjennom etappene i årets Giro de Italia, oppdaget jeg at stigningen opp til Monte Grappa skal sykles på den 14. etappen den 22. mai. Vi snakker 1500 meter stigning på 18,9 kilometer. Dum som jeg er, så måtte jeg prøve!

Veien som går fra Semonzo via Campo Croce til toppen av Monte Grappa kalles for General Giardino veien, etter generalen som beordret veien bygget som en alternativ rute for forsyninger i 1918. På toppen av fjellet står et digert minnesmerke etter "Den store krigen".

Jeg parkerte bilen i Semonzo, spente på meg skoene, og la i vei oppover bakkene. Veien er nydelig beplantet med en rad med bartrær langs ytterkanten.

Første hårnålsving, og jeg ser med forskrekkelse at jeg allerede er oppe i sone 4 på pulsklokken. Her må vi ta det rolig. Problemet er bare at selv det letteste giret føles tungt.

5 kilometer, og jeg er kommet til hårnålsving nummer 7 av 28. Et krusifiks står i veikanten og minner meg om at det er viktigere ting enn sykling. Allerede blitt gjennomsvett og stopper for å drikke. Nyter utsikten over det flate landskapet under meg, der den veggen jeg er i ferd med å klatre reiser seg nesten loddrett til værs.

8 kilometer, og jeg begynner å bli sliten. Det blir mørkere og jeg nærmer med skylaget. Jeg tar en lang pause ved en stasjon for hangglidere og prater litt med folkene der. En tysker spør om jeg er sprek. "Ja, jeg trodde det helt til jeg begynte på denne bakken", svarer jeg. Han ler, tar et bilde av meg på rampen sin, og vi er skjønt enige at vi er smågale begge to.

10 kilometer. Veien er nå hugget ut i fjellsiden, og det er tett skog. Den flater litt ut og gir mine stive lår litt pause. Jeg får tilbake optimismen på at jeg skal klare å komme til toppen og begynner å tenke ut en passende overskrift til denne artikkelen.

11 kilometer, jeg er kommet til Campo Croce. Er oppe i tåkeheimen, og veien er våt. Her er en flat slette som ikke føles flat, og idet jeg passerer et lite kapell med et stort skilt som sier "Hellig grunn, vær stille. Messe hver søndag klokken 11:00" begynner bakkene igjen. Jeg har lest profilen av bakken, og vet at nå begynner den verste stigningen av alle, med partier der stigningsgraden er 14%.

13,5 kilometer, og jeg kommer til restaurant nummer 3 på veien. Den heter Baita Camol, ligger på 1200 meter og er stengt. (Legg merke til skiltet i bunnen av bakken...) Det er også veien, og i et lite sekund tenker jeg at der røyk den skrytehistorien. Deretter kom fornuften tilbake og jeg blir kjempelettet over at blodslitet endelig erover og nedoverbakkene skal begynne. Jeg har brukt en hel kanne med medbrakt vann og 1 time og 53 minutter på å komme hit. Det er en gjennomsnittshastighet på 6,5 km/h.

Nedover bakkene igjen får jeg bruk for alt det varme tøyet jeg hadde tatt med, for jeg hadde fryst ihjel uten med mine vasstrukne klær. Det eneste stedet jeg frøys var på fingrene. Nå gikk det så raskt som jeg turde. Jeg var livredd for å treffe en stein og punktere eller å komme rundt en sving, treffe en bil og seile i hangliderposisjon (uten hanglider) gjennom luften. Bremsene fikk kjørt seg voldsomt i de 21 hårnålsvingene jeg faktisk hadde klatret forbi, og jeg var nede ved bilen på 19 minutter. Det er 39,5 km/h i snitt det, inkludert en innlagt fotopause....

Dag Erik, Monte Grappa er inspisert og klar for giroen. Nå drar jeg til nærmeste Grappa forhandler og forhandler meg til en grappa.