Ny pers i høyde med bil - Berninapasset

5 meters høye brøytekanter, men snøfrie veier. På vei hjem fra St. Moritz til Venezia valgte jeg en vei som er betraktelig kortere i antall kilometer, men som tok mye lenger tid. Snirklet meg over det høyeste fjellpasset jeg noensinne har kjørt. Berninapasset er hele 2330 moh!

Senere på turen var jeg også over et mindre fjellpass, Acona passet, før en streking på 60 kilometer med omtrent sammenhengende tunneller tok meg til Brescia og motorveien hjem. Turen tok litt over 5 timer.

Les mer om Bernina alpene her:

http://no.wikipedia.org/wiki/Bernina-Alpene

Corvatch 3303moh - PÅSKE på fjellet

Å stå på slalom på 3000 meters høyde i Alpene i strålende solskinn, perfekte forhold, og med perfekt preparerte ski høres kanskje ut som en drømmesituasjon. Men, det var faktisk slitsomt. Veldig slitsomt!!

Jeg ble pinnestiv i låra etter ett minutt i bakken...

Så er det da over et år siden jeg sist sto på slalom, i barnebakken på Gol. Med 2 solide sykkeløkter fremdeles i beina, og den surstoff fattige fjelluften, så er det kanskje ikke så rart.

Vel, nok om mine problemer, de ble bare verre og verre uansett.... (ref parkeringsvakt...)

Corvatch er en del av alpinanleggene rundt sveitsiske St. Moritz, en av 3 byer som har hatt vinter-OL 2 ganger. St. Moritz ligger på ca. 1800 meters høyde, så den totale høydeforskjellen i anlegget er hele 1500 meter! Ikke dårlig, eller hva. Jeg forsøkte meg på alle løypene i anlegget, både blå, gule, røde og svarte, og da jeg var ferdig var jeg.... ja ferdig! Og enda hadde jeg bare sett 1/4 av løypene i området.

Sa jeg at det var sol? Joda, påskestemning uten like! Hadde det ikke vært for solfaktor 20, så hadde jeg blitt solbrent!

Om morgenen var bakken perfekt, men det ble litt vassent ettersom sola steikte. Og spesielt den øverste delen over 3000 meter var veldig kulete. De bratteste delene var ufattelig fine å trene på raske carving svinger, spesielt der hvor de utallige skiskolene hadde skrapt vekk snøen så det harde og skarpe underlaget var kommet til overflaten.

Og best av alt, ingen uhell! Selv uten hjelm..... :-) Får jeg mye penger en gang, så reiser jeg gjerne tilbake! Lenge leve reiseregning og saftige diettsatser som gjorde denne turen mulig.

At the opera - Tannhauser

Grunnen til at sykkelturen ble litt kort på lørdag, var selvsagt at jeg skulle forsøke å få billetter til kveldsforestillingen i La Scala, verdens mest kjente operahus, i Milano.

Og det klarte jeg! Svartebørsbillett til 60 Euro, på galleri I, plass 251.

Og for en forestilling! En skjønn forening av tonekunst, strålende sangere, surrealistisk billedkunst, scenografi og poesi.

Selve operaen handler om fyrsten Tannhauser som i gudeverdenen våkner opp i armene til kjærlighetsgudinnen Venus og lengter tilbake til menneskenes verden. Han kommer seg tilbake, men blir dømt til å reise som pilgrim til Roma for å søke tilgivelse for sine synder på Venusberget. Denne tilgivelsen får han ikke, og hans kjæreste Elisabeth dør derfor av sorg. Tannhauser faller så død om i hennes kiste i likfølget, og etter hans død blomstrer hans vandringsstav som et tegn på Guds tilgivelse.

Masse drama, for å si det slik....

Jeg må innrømme at det ga litt gåsehud å se en av verdens mest kjente dirigenter slå opp og høre hornseksjonen starte ouvertyren til Tannhauser, en av mine absolutte favoritter. Etter 4,5 time i La Scala var forestillingen ferdig, og siden har jeg brukt helgen til å fordøye inntrykkene fra forestillingen. Og jo mer jeg lar det synke inn, jo mer tenker jeg at jeg har vært vitne til kunst i verdensklasse. Opplevelsen vokser med tiden.

Se mer info og video på:

http://www.teatroallascala.org/en/index.html

Peschiera del Garda - perfekt for sykling

Lørdag etter jobb, reiste jeg ut på tur, og første stopp var den lille byen Peschiera del Garda som ligger på en liten øy ved utløpet av den vakre innsjøen Garda. Gardasjøen er Italias største innsjø, og det vrimler med turister her om sommeren.

Selve byen er anlagt rundt en gammel festning, med en flott byport. Utenfor byen ligger flere fornøyelseparker, Gardaland (Italias største), Movieland og Aqualand.

Det er veldig populært å sykle rundt sjøen, men jeg nøyet meg med en liten porsjon av den. Jeg fikk lov å skifte på toalettet til en liten kafe ved bryggen og satte av gårde. Møtte en mengde andre syklister, og for moro skyld så hang jeg meg på et tysk "tog" for å trene på å henge.

I byen Bardolini, "verdens triathlon hovedstad", snudde jeg elegant i en rundkjøring og syklet tilbake til Peschiera.

Distanse syklet: 28 km

Forbrukt tid: 1t 4 min

Gjennomsnittshastighet: 25,6 km/h

Toppfart: 46,5 km/h

Sveitske parkeringsvakter

Hei alle sammen. Jeg er trygt tilbake på hotellet nå etter en innholdsrik helg, som ble dyrere enn forventet. Jeg har ikke noe bilder av den sveitsiske parkeringsvakten som hev seg over bilen min mens jeg var inne i 2 minutter og leverte de leide skiene, men når jeg sier at hennes første od til meg var: "Give me the money" så forstår dere kanskje tegningen. Der røyk 120 sveitserfranc rett ut vinduet...

Anyway, har en del bilder og opplevelser å dele med dere. Tar litt etterhvert, så her kommer ingenting. Nå er det kvelden og natta

Snekker Andersen

De siste to dagene har jeg virkelig svingt med hammeren! Her nede er det dårlig kompetanse på arbeid med treverk, de har ikke engang verktøy til det. Så da blir det så som så med å lage ordentlige lemmer over alle hullene i gulvet på modulen.

Så for å sørge for litt mer sikkerhet, så dro jeg på OBI og kjøpte hammer, sag og spiker. Her ser dere et par resultater.

Klar for palmehelg

Det betyr ikke at jeg skal høre palmene suse, men at det faktisk snart er påske, selv om det er full vår og 20 grader her nede i Venezia.

I dag tidlig brukte jeg lang tid på å pakke for helgen, og for å ikke glemme noe, så la jeg det ut over sofaen.

Til venstre: Sykkelutstyret som jeg skal bruke ved Peschiera de la Garda i ettermiddag. I midten: Vintertøy og skibriller til skibakken på søndag. Til høyre: Pene klær og sko til La Scala i kveld.

Alt dette skal dere få lese mer om etter helgen! God helg, kos dere og sving palmebladene! Neste år i Jerusalem!

Scavezzon Biciclette

Jeg har hatt trøbbel med girveksleren foran helt siden jeg fikk sykkelen, og jeg har fosøkt å finne et sykkelverksted her nede som kan hjelpe meg. På Decathlon Mestre (den største sportsbutikken du kan tenke deg), forsøkte jeg først. men her sa Reparatør Mauro at jeg heller burde ta kontakt med hans venn Emilio som jobbet på det beste verkstedet for sykler i hele Italia.

Stedet heter Scavezzon Biciclette, og ligger i den lille byen Mirano rett utenfor Venezia.

Her kom jeg inn i formiddag og fikk se 4 profesjonelle reparatører jobbe i en stor sirkel, med det aller beste verktøy og utstyr jeg hittil har sett. De jobbet på gode sykkelmerker, som Cannondale og Trek. Vegger og tak, og store deler av gulvet var dekket av sykler og sykkeldeler, men alt lyste av orden og ryddighet.

Emilio tok hånd om sykkelen min, og fant straks også litt slark i gaffelen foran. Innehaveren, en kar med kinnskjegg tatt ut av en Charles Dickens roman, noterte navn og nummer og ga meg beskjed om å komme igjen klokken 7. "We fix, we fix!" var beskjeden.

Det skal jeg gjøre, og da skal jeg spørre om de kjenner til noen lokalet sykkelritt det går an å stille opp i for amatører.

Se hjemmesiden for sykkelverkstedet: http://www.scavezzon.com/index.php

Stoppet av mørket, eller av mangel på batteri...

Flere har anbefalt meg å sykle SS11 som går langs Brenta elven mellom Mestre og Padova. Jeg bestemte meg for å prøve denne i dag, og se hvor langt jeg orket å sykle i det flate landskapet. For å ikke bli hindret av mørket, så har jeg kjøpt lys til sykkelen.

Veien var kjempefin, hadde det ikke vært for alle bilene... :-( Særlig turen ut av byen i rushtiden var ille. Men, så snart jeg hadde kommet meg ut av rundkjøringen sør for Marghera, så var jeg på landeveien.

Vel, langs Brenta elven hadde en del av fiffen fra Venezia sine ferieboliger, og mange av disse er fortsatt å beskue langs denne sjarmerende veistrekningen. Noen små, koselige byer som Mira og Dolo før det tetter seg til når kan krysser under motorveien og nærmer seg Padova.

Jeg møtte mange syklister. 4-5 racere i motsatt retning, mens jeg selv tok igjen 2 hybridryttere. Den ene av disse hang seg på meg i flere kilometer, og da jeg slapp ham frem for å dra, så tok det bare et par minutter før han svingte en annen vei. Så lenge fikk jeg hvile i dragsuget. Han sa ikke takk engang!

Et skilt med Padova 5 forvirret meg litt, og da jeg senere så et nytt skilt med Padova 7, stoppet jeg opp i et kryss der jeg så jernbaneskinner. Opp med kartet for å orientere meg, måtte finne en lyktestolpe fordi det begynte å bli mørkt. Lysene mine hadde sikkert vært fine å ha nå, hvis jeg bare hadde husket batteri.

Jeg fant ut hvor jeg var, og svingte motsatt vei av magefølelsen. Etter å ha kjørt over en stor bro over elven, passert travbanen og IKEA, skjønte jeg at jeg var på rett vei igjen. Nå var det plutselig skiltet mot stasjonen, og vips så var jeg fremme.

Toget til Venezia-Mestre kostet 3,50 euro, inkludert transport av sykkel.

Distanse syklet: 35,3 kilometer
Tidsforbruk: 1t 23 min
Gjennomsnittsfart 25,1 km/t

Vel hjemme i Mestre fikk jeg kjøpt batteri på stasjonen, og så svingte jeg en runde i byen her og koste meg maks på sykkelen. Alt i alt var dette en kongetur!

Hos frisøren

Jeg har flere ganger forsøkt å få frisøren på Panorama senteret til å klippe meg, men hver gang jeg stikker hodet inn av døren, så rister hun hektisk på hodet og signalisere at hun helst vil at jeg skal forsvinne fortest mulig.

Derfor har jeg ruslet litt gatelangs her i Mestre og funnet en frisør ikke langt fra hotellet. I dag var de åpne til 20.00 og jeg satset derfor alt på å komme meg dit innen åpningstiden.

For et sirkus! Det jeg trodde var en liten frisørsalong, viste seg å være en mellomstor bedrift, der det vrimlet av frisører og kunder om hverandre, og alle snakket like høyt. Kundemottakeren smilte sitt bredeste smil og sa YES (antagelig det eneste engelske ordet hun kunne) og henviste meg videre til vaske-avdelingen.

I vaske-avdelingen ble jeg tatt i mot av Diego, en høy kar med grått hår, bukkeskjegg og ring i feil øre. Diego var den eneste i salongen som snakket engelsk.

Som på et signal, akkurat da håret var ferdig vasket, kom frisøren ut fra bakrommet. Sannsynligvis den i salongen med lavest ansiennitet, siden hun fikk herre drop-inn jobbene. Jeg hadde litt vanskelig for å forklare på italiensk hvordan jeg ville ha håret, men jenta fant frem et bilde i en motekatalog som jeg aksepterte som det nærmeste vi kunne komme.

Etter å ha brukt maskinen i nakken og på sidene noen sekunder, så forsvant hun plutselig og begynte å diskutere et eller annet med en dame/venninne/ny kunde. Mens min frisør var borte, kom de øvrige to andre herrene med ring i feil øre etter tur bort for å betrakte den fremmede kunden. Den første av dem var hyggelig, håndhilste og serverte meg kaffe, mens den andre bare kikket lenge på meg uten å si noe, og forsvant så avgårde igjen like stille som han var kommet.

Da frisøren min kom tilbake, begynte hun å klippe på toppen. Jeg ble plutselig redd for at hun kom til å klippe hele håret skjevt mot en side, og stoppet derfor for å forsikre meg om at det ble like lang på hele toppen. Dette utløste 10 minutter med heftige forsøkt på å forstå det engelske ordet "skills", som jeg uten å vite konsekvensene hadde brukt for å si at så lenge det ble symmetrisk og rett på toppen, så kunne hun fritt bruke sine "skills" til resten. Det var ment som et kompliment, men ble omtrent det motsatte.

Alle i salongen, kunder som kom innom var involvert i samtalen, høytlytt og med latter. Helt til Diego kom og fikk roet det hele ned.

Resten av klippen gikk lettere, med unntak av da jeg svarte på spørsmålet om hvor jeg jobbet. Jeg svarte Porto Marghera, og alle i salongen brølte av latter og sa "lucky you". Da jeg hadde betalt mine 18 Euro for klippen, hadde jeg følelsen av at salongen ville le av meg og min hårklipp hele resten av uken.

Revisjon fra Det Norske Veritas, Italiakontoret

Jeg har ikke skrevet så mye om selve jobben her nede, og det kan jeg heller ikke gjøre, men i dag kommer et lite unntak. Her er et par bilder fra dagens inspeksjon som vi gjorde sammen med en revisor fra DNV Italia.

DNV er forøvrig det største sertifiseringsorganet i Italia, med kontor i 7 av de største industrdistriktene i landet.

En italiensk revisor er gull verd for oss som ikke kjenner italiensk lovgivning, og som heller ikke snakker italiensk.

Dagene sammen med DNV har bekreftet at det ikke er stor forskjell på krav til sikkerhet i Norge og Italia. Dette vil gjøre det mye lettere for meg å gjøre jobben min fremover.

Et lite skritt fremover hver dag!

VM i skiflying - et besøk med kontraster

Det var selvsagt en stor opplevelse å være til stede på hoppsesongens siste høydepunkt, verdensmesterskapet i skiflyging i selveste Planica bakken i Slovenia.

Jeg dro fra Mittewald klokken 06:00 fikk omsider hentet min billett på Hotel Kompas i Krjanska Gora tidlig om morgenen i dag, etter at min billett ved en feiltagelse ble sendt til Norge. Fra denne alpinbyen i Slovenia er det 10 minutter opp til bakken.

Vel fremme på tribune A, fikk jeg en perfekt posisjon til å se en mulig ny verdensrekord. Vi satt bare 20-30 meter fra landingspunktet 240 meter. Ved siden av oss hadde vi storskjermen, og rett bak oss satt NRK's kommentatorer Arne Scheie og Espen Bredesen i sin boks.

Nå ble det ingen verdensrekord, men Norge tok sølv og jeg fikk se Gregor Sclierenzauer hoppe 231,5 meter i det aller siste hoppet for dagen.

Jeg var ikke alene nordmann på stedet, jeg var faktisk helt omringet av nordmenn. Kanskje var det så mange som 2-3000 norske tilskuere på plass.

Det positive med det sportslige ble allikevel litt overskygget av en rekke kummerlige forhold. Det var ikke satt ut noe særlig med søppelbøtter, så parkeringsplassen og fellesareal ellers var fullt av søppel, tomflasker og sammenklemte ølbokser. Det var alkoholforbud på tribunen, men allikevel satt folk og drakk sprit rett fra flasken (og det var ikke bare nordmenn, så det er sagt). Dokøen var midt i en gjørmedam, og når man endelig kom på do, så skvalpet det over i den mobile doen jeg forsøkte meg på ihvertfall. Og sist, men ikke minst, dette var VM i sniking i kø og spisse albuer. F.eks da jeg skulle kjøpe meg en kaffe i pausen, så fikk jeg albuen til en godt

voksen nordmann i ryggen. Han trengte seg frem og ville kjøpe før meg! Makan! Hadde det ikke vært for at jeg svarte med samme mynt, så hadde jeg kanskje stått i kø der enda.

Men dog, alt i alt endte besøket godt, og de hundrevis med politifolk på stedet hjalp faktisk til å unngå trafikkkaos, selv om det bare var en vei ut, og det ble praktisert massiv inneparkering.

Så planlegger du en tur til Planica, vær forberedt! :-)

PS! Ingen av "drukkenboltene" gjorde noen fortred. Jeg så til og med en norsk/slovensk forbrødring over en medbrakt plastflaske med sprit på tribunen foran meg.....

Et lite stykke Norge i Syd-Tirol: Hotel Santer

Norske aviser har i flere år skrevet flittig om Ole Einar Bjørndalens svigerfamilie og deres 4-stjerners hotell i Toblach (Dobbiachio) i Italia. Jeg passerte denne lille høyfjellsbyen, 1200 moh, og stoppet for å spise en bedre lunch i hotellets restaurant.

Det var litt festlig å kjøre den lille halvtimen fra italienske Cortina, en vei som var helt oppe i 1530 moh, og komme ned i denne dalen noen kilometer fra grensen til Østerrike og oppdage at det her var en helt annen, og TYSK kultur. Velkommen til Syd-Tirol, sto det på skiltene.

Vel, langs veien mellom de to byene gikk det et sammenhengene oppkjørt skispor, som sluttet på skistadion i Toblach, en verdenscup arena. Ved siden av skistadion ligger Romantik Hotel Santer, og noe bedre treningsbase for skiløpere kan man ikke tenke seg.

Det er visstnok på dette hotellet, til selveste svigerfar Santer, at Emil Helge Svendsen skal ha uttalt mens har var på samling med B-landslaget. "Jeg skal ikke bare bli like god som Ole Einar, jeg skal bli bedre!"

Hotellets 4 stjerner er ikke ufortjent. Det var et moderne og gjennomført, godt vedlikehold sted, men en rolig atmosfære i restauranten. Maten jeg fikk servert var førsteklasses, en ravioli fylt med spinat, med rucolasalat og parmesan ost til. Ved siden av kom også et helt fantastisk og frisk, nykuttet salat, og alt smakte helt fantastisk. Skal jeg trekke noe, så smakte det mye bedre enn det så ut, det var litt "dødt" dandert.

PS! Sjefskokken er Ole Einars svoger... best å ikke fornærme ham! :-)

På veggene henger det masse norske aviser med utklipp av Simostrandas (og Toblach's) store sønn. Til og med er en hel side i lunchmenyen viet et spesialtilbud som inkluderer en OEB autograf. Ole Einar skal visstnok også ha designet et av rommene på hotellet med norske tradisjonsmøbler og farger.

Noen som er stolte av svigersønnen sin?

Et brutalt sykkelmøte med Dolomittene

Denne sykkelturen planla jeg på følgende måte; jeg fant en "grønn" strekning på kartet, dvs en veistrekning som er severdig, og kjørte dit for å sykle. At det var på vei til Mittelwald, var ikke en ulempe.

Turen startet i den lille byen Longarone, der hårnålsvingene på vei 251 tar deg opp til Passo de San Osvaldo. Jeg parkerte bilen ca. 5 kilometer fra toppen av de første svingene, skiftet til treningstøy og hev meg på sykkelen.

Og det var sannelig 5 kilometer med bratt oppoverbakke! En knallhard start, og på et tidspunkt fikk jeg flashback til den nær døden opplevelsen jeg hadde da vi klatret opp til Table Mountain på ungdomstur i Sør Afrika. Men du verden for en natur og utsikt!! Dessverre var det ikke det strålende solskinnet som var meldt, men en disig lørdag ettermiddag.

Da jeg hadde kommet et stykke innover og forbi den lille fjellandsbyen Erto, gikk det litt lettere. Jeg snudde like før toppen av passet pga et tidsskjema jeg måtte holde og returnerte i stort sett nedoverbakke tilbake til bilen.

Distanse syklet: 27,5 kilometer

Tidsforbruk: 1t 35 min

Gjennomsnittsfart 17,5 km/t

Maksfart: 58,5 km/t

En vennskapelig gest

I dag lørdag var jeg på jobb til vanlig tid, og etter inspeksjonsrunden som var ferdig klokken 0900, kom jeg i gebrokkent snakk med en del av arbeiderne her ved kaffemaskinen, en gjeng på omtrent min egen alder. Først ville de spandere kaffe på meg, men jeg takket høflig nei.

Da jeg skulle til å gå tilbake til kontoret for å gjøre min faste oppsummering etter inspeksjonsrundene mine, ropte de igjen på meg og lurte på om jeg ville være med dem å spise en liten sandwich. Jeg synes dette var veldig snilt gjort av dem, og kunne ikke si annet enn ja takk.

Det er en munter gjeng. Anført av italieneren Luca, som er den eneste av dem som snakket litt engelsk. En kar fra Romania og en kar fra Polen.

Sanwichen var nysmørt på morgenen, og knakende god med krydret skinke på. Luca og kameraten spiste bare en halv hver, slik at jeg skulle få en hel. Jeg følte meg litt forlegen, og spekulerte på om dette er en forskyving av maktbalansen. Tvert imot tenker jeg, det kan være en fordel å ha personlig forbindelse med folkene. Det er lettere å kommunisere da.

Spisepausen tok brått slutt da formannen nærmet seg. Hadde jeg vært med på å legalisere en ulovlig stopp i arbeidet??

Det var uansett en flott gest å spandere et mellommåltid på meg.

Inforcatura!

Så har jeg hatt min ridetime nummer 2. Denne gang med en annen (og bedre) hest. Hesten heter Joyn og blir muligens min faste partner fremover.

Med mitt eget ridetøy var jeg mye mer komfortabel og klarte å slappe mer av. Men, det er fortsatt mye å jobbe med, som f.eks sittestillingen.

For de som lurer så er "inforcatura" navnet på en halvveis stående posisjon som brukes når man hopper.

PS! Hun som red min gamle hest Spillo i dag, ble kastet av hesten. Kanskje jeg ikke gjorde det så ille likevel forrige gang???

På konsert!

Etter sykkelturen i går, ruslet jeg meg en tur langs San Marco gaten der jeg nettopp hadde syklet. Det var en koselig gate, og jeg endte plutselig opp i sentrum. En stor piazza åpnet seg foran meg, Piazza Erminio Feretto, og bak den igjen en liten intim plass med brønnpumpe og et gammelt og tykkstammet tre. Her lyste det mot meg "Teatro Toniolo".

Det var ikke uten grunn det lyste så kraftig i teateret, det skulle nemlig være konsert samme kveld. En kjapp tur inn for å sjekke programmet, viste at det var orkestermusikk. Jeg kjøpte billett, og leste programmet for kvelden i fred og ro over en pepperonipizza på restauranten og vinbaren 13dici med inngang på den lille piazzaen foran teateret.

Konserten var med orkesteret Spira Miribilis, og repertoaret var kort, Franz Shuberts 3. symfoni i D-dur. I følge programmet ikke akkurat en av hans mest kjente verk, snarere en umoden utgave av den senere store tonekunstner. Orkesteret er ungt, gjennomsnittsalder 26 år og med medlemmer fra hele verden. Til daglig har musikerne jobber i kjente orkestre i Europa, men kommer sammen i denne gruppen på grunn av en fengslende ide:

* De spiller bevisst uten dirigent for å gjenskape en original sound fra orkesteret hovedrepertoarperiode, 1600 - 1800 tallet.

* De spiller på små steder for å bringe god musikk ut til alle folkeslag

* De spiller mye musikk som ikke er så kjent, og som ikke spilles så ofte

* De har mye humor

Det siste var tydelig da orkesteret som ekstranummer spilte symfoniens andre sats, stående på tilfeldige steder nede hos publikum.

Se hjemmesiden til orkesteret for mer info:
http://www.spiramirabilis.com/en/home.asp

Fornøyd med meg selv

En ny ti-timers arbeidsdag, som stort sett har gått med til å sniffe maling og lese datablader, er endelig over. Solen er faretruende nær ved å forsvinne bak horisonten, men jeg tenker at hvis jeg bare skifter i full fart og hiver meg på sykkelen, så får jeg i hvert fall trimmet av meg noe av fettprosenten.

Ikke mange minuttene senere har jeg justert bremsene, skiftet klær og fått sykkelen ut.

For en befrielse!

Jeg sykler opp til Piazza XVII Octobre, snur foran kjøpesenteret COIN og setter kurset rett ut av byen igjen. Sklir av gårde, uten en lyd annen enn en liten sus fra hjulene der de triller bortover asfalten

Jeg kommer ut til hovedveien, som er ganske trafikkert, og manøvrer meg over filene så jeg kommer inn i retning San Giuliano båthavn. Her sykler jeg rett ut til det punktet frihetsbroen over til Venezia starter, og hvor oss fastlandskrabber kan ta båten over. Her snur jeg og kommer inn i San Giuliano parken, som er tilrettelagt for mosjonister som meg, med dobbelt sykkelfelt og joggebaner.

Jeg avslutter sykkelturen med å følge sykkelstiene oppover Via San Marco og svinger inn bakveien til hotellet etter 35 minutter og 12 kilometer i rolig kosetempo. Nå er det blitt helt mørkt.

Sykkelen fungerer, og jeg er fornøyd med meg selv.

Bedre, og verre, kan det ikke bli!

Avskjedens time i dag var betraktelig verre enn forrige gang. Kanskje er det fordi jeg nå ikke lenger er på ”eventyr” men på vei tilbake til en kjent arbeidsrytme, eller kanskje fordi vi alle nå vet hvor tungt det er å være fra hverandre i 10 dager eller mer.

Men, når jeg først skulle ut å fly i dag, så skal jeg i hvert fall ikke klage på flyværet.

Først må jeg nevne at innsjekk av sykkel som bagasje gikk helt uproblematisk. Karbon-dyret mitt veide 9 kilo ved innsjekk, og bagen var 10,4. Absolutt kontroll! J Da sykkelen forsvant inn i spesialbagasjen, og jeg fikk ros for og innpakning, da var det bare igjen for meg å si farvel til Norge for denne gang og bevege meg inn i tollfri sone.

Køen i sikkerhetssjekken var den hittil lengste jeg har opplevd på Gardermoen. Men, når det har vært fullt verdenscup sirkus i Holmenkollen i helgen, så er det vel bare naturlig å dele plass med tyske, sveitsiske, østerrikske, svenske og tsjekkiske utøvere, trenere, ledere, hjelpere og øvrig støtteapparat. På flyet sitter jeg i skrivende stund på bakerste benk sammen med et langlegget nederlandsk dommerpar som har dømt europacup i håndball i Hamar i helgen.

Men, det var flyværet ja.

Ikke en sky på himmelen, ingen dis eller tåke. Hva vi på flyspråket kalle CAVOK, Ceiling And Visibility OK. Ettersom vi vant høyde i retning Amsterdam, kikket jeg i tur og orden ned på Gardermoen flyplass, Kjeller flyplass, Holmenkollen skianlegg, Øvrevoll Galoppbane, ABB-bygget på Billingstad, mitt eget hus i Røyken, Bolstad Hestesenter, Meridian Stutteri, Brunstad Stevnested og Torp flyplass.

Da vi passerte Helgeroa, ble det bare blått hav, men før matserveringen var nådd halvveis ned til rad 29 (her jeg sitter), dukket en dansk advarende pekefinger opp nede på babord side. Fingeren vokste, og da den var i ferd med å bli en hvitkledd paradisfugl, ble den halshugget av Limfjordens skinnende gullbånd og vi forsvant vi inn i skydekket som dekket fuglekroppen og den Europa den sto på.

Venezias historie - på 60 sekunder

Da romerriket falt, lå veien åpen for kjøpmennene og skipsrederne som hadde slått seg ned på mudderbankene mellom elvene Piave og Adige. Deres innkomme var handel mellom Midt-Østen og Europa, og for å forsvare sitt etterhvert store innkomme, måtte venetianerne kjempe mot frankere, arabere, kroatere, normannere, sveitsere og anglere. De klarte seg, og da de ble en selvstendig stat på 800 tallet, var det begynnelsen på nesten 1000 år med bystaten og republikken Venezia.

Republikken Venezia opphørte da Napoleon Bonaparte angrep byen i 1797 og vant.

Av kjente venezianere finner vi Marco Polo, Antonio Vivaldi og Tomasi Albinoni

Irritasjonens 3 på topp

På en dag hvor været er så guffent at selv den innendørs sprangtimen er kansellert, blir det noen kjedelige timer på hotellrommet mens vi venter på morgendagen og hjemreise. Ikke mye spennende å snakke om på en sånn dag, men noe kan vi jo nevne, og det er de 3 mest irriterende tingene ved å bo på dette hotellet! :-)

1. Italiensk TV er ikke mye lett å forstå seg på, og verst av alt er fotballstudioene. Det er 3 kanaler med studiosending hver kampdag, og i alle disse sitter en mengde forståsegpåere og krangler på italiensk. Rai Uno får hederlig omtale, for de viser ihvertfall høydepunkter fra Champions League.

2. Såpa på badet. Uansett hvor lite jeg bruker såpa, så kommer det alltid en ny såpe pakket inn i plast hver dag. Så jeg må fikle med en vanskelig plastforsegling så og si hver gang jeg er på toalettet...

3. Eggene til frokost. Miss Albania, som frokostsjefen kalles, mener visst at egg skal koke like lenge som en fotballomgang. Vi får varme egg med en flere millimeter tykk grønn innkapsling av eggeplommen. Da er det like greit å koke sine egne egg...

Vinterstemning i Porto Marghera

Dersom noen tror at det er tidlig vår i Venezia området, så kan disse bildene motbevise dette. Det begynte å blåse kraftig i går, og vinden ulte gjennom alle kjente og ukjente åpninger i terrassedøren og vinduer på hotellrommet. Ved frokostbordet var det et fåtall av oss som hadde sovet skikkelig på grunn av alt bråket med vinden.

Uværet har beveget seg fra Spania og til Italia i løpet av natten, og heldigvis hadde vi med buff, lue og hansker til å verne oss mot kulden.

Kvinnedagen, også i Porto Marghera

Her var det ingen tog eller apeller, men vi viste ihvertfall å sette pris på den eneste kvinnen i gjengen, Inger Hyllene, som ble beæret med en liten oppmerksomhet.

Takk for at du gjør det hjemmekoselig for oss!

Forøvrig har vi i dag diskutert Ingunn Yssen og Marie Simonsens utspill i media, og konkludert med det det viktigste er at man velger slik at man er lykkelig i livet.

Min venn Spillo

Scuderia Ippogrifo, et komplett uforståelig navn for oss ikke-latinere, men når jeg kan fortelle at Scuderia betyr STALL, så blir det raskt klart at stedet heter STALL HIPOGRIFF. Og her har jeg i dag blitt venn med en hest ved navn Spillo.

Det er nok langt igjen til Spillo blir en like kjent kamerat som Ibago. Han er visstnok en sær kar, sier Lorella, min instruktør for dagen. Jeg tar det som et kompliment. Men uten rideklær, så ble det litt turistaktig det jeg gjorde da jeg satt meg på Spillos rygg for en time med sprangundervisning.

Vi var 5 elever i alt, 3 av oss "veteraner" hvis vi skal bruke alderen som utgangspunkt. Husmoren Maria Teresa, hotellverten Arianna og jeg var alle godt over 30, mens de to øvrige, en gutt og en jente, begge var tenåringer. Heldigvis for meg var vi alle omtrent på samme nivå, vi gamle altså!

Dagens trening gikk ut på å holde sprangposisjonen i trav og galopp, og mot slutten av timen fikk vi prøve oss på to bommer 20 cm over bakken. Det blåste godt ute, og hestene ble stadig skremt av ukjente lyder der ute i Sciroccoen, som de kalte vinden.

For meg ble det en "jobbeøkt". Jeg følte meg ikke komfortabel, men det var godt å ferdes i vante stallomgivelser igjen. Årsaken er nok at det var mange nye ting på en gang, og jeg er nok avhengig av å kjenne hesten godt for å få til det jeg vil.

For dere som lurer, JA, jeg er forsikret!

Etter sprangundervisningen, fikk jeg anbefalt en god restaurant i Jesolo Lido, der jeg fikk servert en aldeles nydelig søndagsmiddag. Det var så mange pene og vellykkede mennesker der, og en kelner som lignet på en prikk min nabo innerst i gata. Det ble skikkelig hjemmekoselig med levende ild inne i pizzaovnen, og jeg tenkte at dette stedet kunne jeg godt bli stamgjest på.

Se forøvrig hjemmesiden til ridesenteret: http://www.scuderiaippogrifo.it/

DCG Mittewald --> ikke så avsides som man skulle tro

Ikke mange av DKM's menigheter kaller seg "menigheten midt i skogen", og lever opp til det! Like utenfor byen Villach i Østerrike, omgitt av høye fjell og mørke grantrær, har vennene her nede funnet et tidligere internat og verksted som tilhørte en såkalt vernet bedrift, og pusset dette opp til å inneholde et møtelokale, 120 sengeplasser, en leilighet og en mengde aktivitetsrom.

Det spesielle med denne menigheten, er at den ligger på det stedet der det latinske, det germanske og det slaviske Europa møtes. Menigheten eer vel av den grunn kanskje den menigheten med størst anledning til å vise hvordan evangeliet om korset kan bringe samfunn på tross av folkeslag, personligheter og kulturer. I kveld var det jeg som representerte det latinske Europa, men ellers består menigheten av venner med røtter både i Tyskland, Sveits, Nederland og Slovenia.

Jeg er veldig takknemlig for at jeg fikk komme på besøk, og kommer tilbake om 14 dager!

Bjørn Einar, bakken er klar!

Storbakken i Planica.... Litt bortgjemt i en sidedal på grensen mellom Italia og Slovenia (og ikke langt fra Østerrike), ligger den, verdens største hoppbakke!

Og den er så stor, at jeg kjente jeg fikk vondt i magen bare ved å se på den fra tribuneplass.

En maskin holdt på med å preparere overgangen, ekstra tribuner var i ferd med å bli satt opp, et nytt dommertårn venter og det er masse snø.

I dag var det -1 grad og nysnø i luften.

Bakken er klar til VM!

Autostrada Alpe-Adria

For at jeg skulle komme til den lille byen Villach i Østerrike har den italienske stat vært så vennlig å anlegge en liten autobane mellom Italia og Østerrike. Den første timen nordover fra Venezia var flat som en pannekake, og jeg tellet kilometerskilt utålmodig som en sulten sjøkaptein.

Men, da jeg passerte byen Udine, hjembyen til fotballaget Udinese, dukket plutselig de første fjellene opp i tåkeheimen, og før jeg visste ordet av det, tårnet alpene seg over meg på alle sider.

Veien er et kunststykke!

Den følger en trang dal, der en liten elv i et stort elveleie leder oppover mot byen Tarvisio som ligger på 750moh. (I Tarvisio kan man svinge av veien, og vips er man i Slovenia, nærmest i unnarennet på storbakken i Planica). Ut fra dalen går en mengde skar, med små bekker dypt nede i bunnen, og overalt ser det ut til at det har gått steinras. Virker for meg som om steinsorten er svært porøs her.

Selv om tåken gikk over til snø, og jeg ble mer og mer bekymret for sommerdekkene på min itaienske minibil, så ble turen opp denne dalen er flott opplevelse. Jeg skulle kjøre høyere opp enn dette litt senere på dagen...

Kongevei!

Du vet du er berømt når...

Fotballtrøya di henger til salgs langs Grand Canal i Venezia

Don Giovanni er løs!

Mens jeg gikk min korte tur i Venezia i går, kom jeg rundt et hushjørne og skvatt skikkelig til da jeg så denne mannen stå i døråpningen. Det var som om jeg plutselig ble kastet inn i maskeradeballet i filmen Amadeus, og at det er den skumle figuren til Wolfgangs far, Leopold, som kom meg i møte. I denne delen av filmen kommer det frem at faren var inspirasjonsfiguren til hans opera Don Giovanni.

Rart hvordan hjernen fungerer, at den lynkjapt henter opp slike assosiasjoner.

Forøvrig er karnevalsesongen nettopp over her i Venezia, men det var fremdeles store utsalg av kunstferdige og utrolig flotte masker og kostymer overalt.

Lunchpause i Venezia

Etter å ha vært her i 4 dager, og etter å ha bestemt meg for hva jeg skal gjøre i helgen, så tok panikken meg. Tenk om jeg reiser hjem til Norge UTEN å ha vært i Venezia by!

Dette måtte jeg selvsagt gjøre noe med, og parkerte derfor bilen på jernbanestasjonen Venezia Mestre (som vi kjører forbi til og fra arbeidet). Her hoppet jeg på første og beste tog i retning 1000 år gammel historie, hjemstedet til en mengde kjente navn fra MUST KNOW delen av historieboken og ikke minst en av verdens mest populære turistbyer.

Så satt jeg der i andre etasje på TRENITALIA's tog og svevde på jernbaneskinnene over lagunen inntil vi stoppet i spor 16 på Venezia Santa Lucia togstasjon.

Vel ute av toget, og etter å ha overlevd de første svimlende minuttene av ærefrykt for å være på et sted som i følge forskerne er dømt til sin atlantiske undergang dersom vi ikke snur klimatrenden, møtte jeg Venezias sollys på den åpne plassen foran togstasjonen. Jeg sier åpen plass, for det var en plass der, men det var selvsagt Grand Canal jeg først fikk øye på.

Ingen operasyngende gondol- (hva heter det) -ister, men en livlig trafikk med båter av alle slag. Og nå begynte plutselig folk rundt meg å snakke engelsk igjen, riktignok med en bredere sleng på leppa enn man kjenner fra London . Ah, turister..... hehe.. og jeg er ikke en av dem. Dette er jo akkurat som Bath om igjen. I'm a resident!

Jeg rakk akkurat å gå 50 meter nedover en gate før jeg snudde, kjøpte 2 baguetter i en butikk, og gikk tilbake til togstasjonen. Toget kjørte rolig tilbake, og jeg spiste min lunch i ro og fred og tenkte at dette egentlig var ganske kult.

Venezia er faktisk en litt kul by.