Min venn Spillo

Scuderia Ippogrifo, et komplett uforståelig navn for oss ikke-latinere, men når jeg kan fortelle at Scuderia betyr STALL, så blir det raskt klart at stedet heter STALL HIPOGRIFF. Og her har jeg i dag blitt venn med en hest ved navn Spillo.

Det er nok langt igjen til Spillo blir en like kjent kamerat som Ibago. Han er visstnok en sær kar, sier Lorella, min instruktør for dagen. Jeg tar det som et kompliment. Men uten rideklær, så ble det litt turistaktig det jeg gjorde da jeg satt meg på Spillos rygg for en time med sprangundervisning.

Vi var 5 elever i alt, 3 av oss "veteraner" hvis vi skal bruke alderen som utgangspunkt. Husmoren Maria Teresa, hotellverten Arianna og jeg var alle godt over 30, mens de to øvrige, en gutt og en jente, begge var tenåringer. Heldigvis for meg var vi alle omtrent på samme nivå, vi gamle altså!

Dagens trening gikk ut på å holde sprangposisjonen i trav og galopp, og mot slutten av timen fikk vi prøve oss på to bommer 20 cm over bakken. Det blåste godt ute, og hestene ble stadig skremt av ukjente lyder der ute i Sciroccoen, som de kalte vinden.

For meg ble det en "jobbeøkt". Jeg følte meg ikke komfortabel, men det var godt å ferdes i vante stallomgivelser igjen. Årsaken er nok at det var mange nye ting på en gang, og jeg er nok avhengig av å kjenne hesten godt for å få til det jeg vil.

For dere som lurer, JA, jeg er forsikret!

Etter sprangundervisningen, fikk jeg anbefalt en god restaurant i Jesolo Lido, der jeg fikk servert en aldeles nydelig søndagsmiddag. Det var så mange pene og vellykkede mennesker der, og en kelner som lignet på en prikk min nabo innerst i gata. Det ble skikkelig hjemmekoselig med levende ild inne i pizzaovnen, og jeg tenkte at dette stedet kunne jeg godt bli stamgjest på.

Se forøvrig hjemmesiden til ridesenteret: http://www.scuderiaippogrifo.it/