En vennskapelig gest

I dag lørdag var jeg på jobb til vanlig tid, og etter inspeksjonsrunden som var ferdig klokken 0900, kom jeg i gebrokkent snakk med en del av arbeiderne her ved kaffemaskinen, en gjeng på omtrent min egen alder. Først ville de spandere kaffe på meg, men jeg takket høflig nei.

Da jeg skulle til å gå tilbake til kontoret for å gjøre min faste oppsummering etter inspeksjonsrundene mine, ropte de igjen på meg og lurte på om jeg ville være med dem å spise en liten sandwich. Jeg synes dette var veldig snilt gjort av dem, og kunne ikke si annet enn ja takk.

Det er en munter gjeng. Anført av italieneren Luca, som er den eneste av dem som snakket litt engelsk. En kar fra Romania og en kar fra Polen.

Sanwichen var nysmørt på morgenen, og knakende god med krydret skinke på. Luca og kameraten spiste bare en halv hver, slik at jeg skulle få en hel. Jeg følte meg litt forlegen, og spekulerte på om dette er en forskyving av maktbalansen. Tvert imot tenker jeg, det kan være en fordel å ha personlig forbindelse med folkene. Det er lettere å kommunisere da.

Spisepausen tok brått slutt da formannen nærmet seg. Hadde jeg vært med på å legalisere en ulovlig stopp i arbeidet??

Det var uansett en flott gest å spandere et mellommåltid på meg.