Bedre, og verre, kan det ikke bli!

Avskjedens time i dag var betraktelig verre enn forrige gang. Kanskje er det fordi jeg nå ikke lenger er på ”eventyr” men på vei tilbake til en kjent arbeidsrytme, eller kanskje fordi vi alle nå vet hvor tungt det er å være fra hverandre i 10 dager eller mer.

Men, når jeg først skulle ut å fly i dag, så skal jeg i hvert fall ikke klage på flyværet.

Først må jeg nevne at innsjekk av sykkel som bagasje gikk helt uproblematisk. Karbon-dyret mitt veide 9 kilo ved innsjekk, og bagen var 10,4. Absolutt kontroll! J Da sykkelen forsvant inn i spesialbagasjen, og jeg fikk ros for og innpakning, da var det bare igjen for meg å si farvel til Norge for denne gang og bevege meg inn i tollfri sone.

Køen i sikkerhetssjekken var den hittil lengste jeg har opplevd på Gardermoen. Men, når det har vært fullt verdenscup sirkus i Holmenkollen i helgen, så er det vel bare naturlig å dele plass med tyske, sveitsiske, østerrikske, svenske og tsjekkiske utøvere, trenere, ledere, hjelpere og øvrig støtteapparat. På flyet sitter jeg i skrivende stund på bakerste benk sammen med et langlegget nederlandsk dommerpar som har dømt europacup i håndball i Hamar i helgen.

Men, det var flyværet ja.

Ikke en sky på himmelen, ingen dis eller tåke. Hva vi på flyspråket kalle CAVOK, Ceiling And Visibility OK. Ettersom vi vant høyde i retning Amsterdam, kikket jeg i tur og orden ned på Gardermoen flyplass, Kjeller flyplass, Holmenkollen skianlegg, Øvrevoll Galoppbane, ABB-bygget på Billingstad, mitt eget hus i Røyken, Bolstad Hestesenter, Meridian Stutteri, Brunstad Stevnested og Torp flyplass.

Da vi passerte Helgeroa, ble det bare blått hav, men før matserveringen var nådd halvveis ned til rad 29 (her jeg sitter), dukket en dansk advarende pekefinger opp nede på babord side. Fingeren vokste, og da den var i ferd med å bli en hvitkledd paradisfugl, ble den halshugget av Limfjordens skinnende gullbånd og vi forsvant vi inn i skydekket som dekket fuglekroppen og den Europa den sto på.