Lunchpause i Venezia

Etter å ha vært her i 4 dager, og etter å ha bestemt meg for hva jeg skal gjøre i helgen, så tok panikken meg. Tenk om jeg reiser hjem til Norge UTEN å ha vært i Venezia by!

Dette måtte jeg selvsagt gjøre noe med, og parkerte derfor bilen på jernbanestasjonen Venezia Mestre (som vi kjører forbi til og fra arbeidet). Her hoppet jeg på første og beste tog i retning 1000 år gammel historie, hjemstedet til en mengde kjente navn fra MUST KNOW delen av historieboken og ikke minst en av verdens mest populære turistbyer.

Så satt jeg der i andre etasje på TRENITALIA's tog og svevde på jernbaneskinnene over lagunen inntil vi stoppet i spor 16 på Venezia Santa Lucia togstasjon.

Vel ute av toget, og etter å ha overlevd de første svimlende minuttene av ærefrykt for å være på et sted som i følge forskerne er dømt til sin atlantiske undergang dersom vi ikke snur klimatrenden, møtte jeg Venezias sollys på den åpne plassen foran togstasjonen. Jeg sier åpen plass, for det var en plass der, men det var selvsagt Grand Canal jeg først fikk øye på.

Ingen operasyngende gondol- (hva heter det) -ister, men en livlig trafikk med båter av alle slag. Og nå begynte plutselig folk rundt meg å snakke engelsk igjen, riktignok med en bredere sleng på leppa enn man kjenner fra London . Ah, turister..... hehe.. og jeg er ikke en av dem. Dette er jo akkurat som Bath om igjen. I'm a resident!

Jeg rakk akkurat å gå 50 meter nedover en gate før jeg snudde, kjøpte 2 baguetter i en butikk, og gikk tilbake til togstasjonen. Toget kjørte rolig tilbake, og jeg spiste min lunch i ro og fred og tenkte at dette egentlig var ganske kult.

Venezia er faktisk en litt kul by.