Et siste farvel med Venezia

Lørdag formiddag, etter å ha sjekket ut av Hotel Elite, tok jeg turen inn til Venezia for å ta et siste farvel med den enestående, merkelige, inntagende og vakre turistmaskinen Venezia. Jeg tok vaporettaen til Markusplassen, spiste spareribs på Hard Rock Cafe, og dro min vei. Farvel Venedig!

Så er modulen på vei til Norge

Fredag kveld, ca. klokken 1900, kastet Dockwise Explorer fortøyningene og la ut på den 18 dagers ferden mot Mekjarvik utenfor Stavanger.

Jeg sto på fergeleiet ved Fusina og tok en lang bildeserie av båten, men Venezia og lagunen i bakgrunnen.

Ciao!

Sailaway - social happening på Napa

Seilingen fra Porto Marghera til Mekjarvik var planlagt til i dag ondag 9. juni, og derfor var det også blitt avtalt en sammenkomst på vinbaren Napa for alle i Aibels site-team tirsdag kveld.

Menyen var nøyaktig den samme som på mandag, men denne gangen med større ressurser og en annen kokk. Smårettene var alt fra skinke-sandwicher til krepsehaler og kroatiske delikatesser.

Lasagnen var distinkt annerledes, med mye paprika innabords. Spennende smak!

Og siden vi alle er happy for at vi snart legger støvel-landet bak oss for denne gang, var stemningen høy og forhåpentligvis hadde kredittkortet til prosjeklederen dekning for regningen...

Ny varmerekord - 34 grader i skyggen

I dag var det så varmt at jeg svettet gjennom det forholdsvis tykke stoffet i Aibel jakken. Noen av oss ble også slått helt ut på grunn av for lite væskeinntak. Og verre skal det bli......

Lasagne fra Benevento

Det går mot slutten av prosjektet, og denne siste uken blir full av forskjellige avslutninger. Mandag kveld var vi invitert hjem til "Green Helmet" kollega Valentina De Santis for å spise verdens beste lasagne, hennes mors oppskrift fra Benevento.

I tråd med god italiensk skikk var det satt frem mange småretter som aperitif. Nydelige smaker, og vi spiste så mye av dette at vi begynte å kjenne at vi var mette allerede før hovedretten kom ut av stekeovnen.

Etter lasagnaen kom også kakene på bordet, og med dette var en helaften komplett.

Seafastening - båten klargjøres

Ombord i Dockwise Explorer er man nå i gang med å gjøre klar understellet som modulen skal stå på underveis til Norge. Det er først når understellet er på plass at man kan begynne operasjonen med å kjøre modulen ombord. Som bildet viser, så begynte man dessverre med litt feil målinger, og noen timer gikk tapt, til Bardellis store fortvilelse.

Og hjem kom jeg, såvidt

Ja, for først trodde jeg at det ble en ekstra natt i Reggio Calabria, og deretter trodde jeg at det ble stayover i Roma, men til slutt kom jeg meg hjem til Venezia, i rett tid.

Det hele begynte da jeg skulle reise fra Palmi. Det var møte, og jeg ville ikke forstyrre dette ved å plutselig reise meg og gå. Da det var gått et kvarter over den planlagte tiden, måtte jeg desverre bare pakke sammen og gå, uten å få sagt skikkelig farvel.

Det er enormt med veiarbeid på A3 motorveien sørover mot Reggio Calabria, og selvsagt var det kø og full stopp flere steder. Mitt kalkulerende hode gjorde opp status et par ganger i minuttet, og jo lengre jeg ble stående bom fast, jo mer bekymret ble jeg for å rekke flyavgangen, den ENESTE fra RC denne søndagskvelden.

Jeg har imidlertid lært litt med årene, og forstått at det ikke er noen grunn til å la seg stresse. Å legge all bekymring i Guds hender er et mye bedre alternativ. Dette betyr jo ikke at man ikke skal vise handlekraft for å løse problemstillinger, eller at man skal lene seg tilbake og skylde på Ham når noe går galt. Nei, men når man har gjort alt som står i sin makt, og forsøkt å gjøre ting riktig, så kan man hvile trygt i troen på at alt ordner seg til det beste.

Og ganske riktig, plutselig løsnet køen fullstendig, og det var bare å cruise ut til flyplassen. Desverre fant jeg ikke noen bensinstasjon i nærheten (for å fylle tanken på leiebilen), og det var begrenset tid til å lete. Jeg måtte også stoppe opp og vente på en prosesjon utenfor en katolsk kirke.

På flyplassen gikk det i ett, innsjekk, sikkerhetssjekk og boarding. Vips, var jeg på flyet. Men, jeg synes det var rart at de ikke lukket dørene, og det ante meg at det var et problem under oppseiling. Ganske riktig, etter et kvarters tid kom kapteinens stemme på intercomen og fortalte at det var et problem med nesehjulet. Det lakk luft og måtte skiftes. Estimert tidsforbruk 1 time. Det gikk et stønn gjennom det stappfulle flyet, og jeg tenkte i mitt stille sinn, at "der røyk det opplegget".

Men, heldigvis, etter å ha vært inne i terminalen i ca. 20 minutter kom beskjeden om at vi måtte skynde oss ombord, ny sikkerhetssjekk, ingen kontroll ved gaten, kapteinen som råkjørte både ut, underveis og inn, og så var vi i Roma. Boarding hadde startet for 20 minutter siden for den neste flighten, og jeg var nesten bakerst i flyet.....!

Heldigvis er jeg i passe løpeform, og satte avgårde i Vebjørn Rodal tempo gjennom Terminal 1. Og jeg rakk akkurat Last Call til Venezia, etter kun et minutt inne i terminalbygget.

Og dermed var det hjem til Venezia i rett tid! Slapp av, noen tenker på deg!

Helaften i Scilla

På en liten halvøy ved inngangen til Messina stredet, ligger borgen Castello Ruffo di Scilla. 2500 år gammelt, og tidligere av svært stor betydning for maktbalansen i Middelhavet. Den har vært fyrtårn, herberge og omsorgsbolig, men er nå et kulturelt senter.

Byen Scilla er svært godt likt av turister i sommerhalvåret, og også av kunstnere som kommer hit for å male landskap, havet og kanskje vulkanene Stromboli og Etna, som kan sees herfra.

Vi kom hit lørdag kveld, og tok plass ved bordet ytterst ved havet, med bølgene skvulpende under oss, solnedgangen i sikte, og med borgherren av Scilla som bevokter.

Restauranten het "Il Casato" ("huset"), og gjestene var familien Militano (mor og 5 barn + svigerbarn), ekteparet Grillo, en utskremt HMS mann for tiden bosatt i Veneto og 3 norske besøkende.

Aeroporto dello Stretto - en hårete opplevelse

Lørdag tok jeg en litt for tidlig kveld for å reise på stevne i Sør-Italia. Det siste jeg gjorde før avreise, var å besøke kapteinen på Dockwise sammen med Statoils site-rep. Der snakket vi blant annet om en eventuell tur gjennom Messina-stredet, om losplikten i stredet og alternativet å kjøre rundt Sicilia.

To timer senere satt jeg på en MD-80 fra Alitalia på vei mot Reggio Calabria, "flyplassen ved stredet", og hva var det som plutselig dukket opp under skyene?? Jo, Messina-stredet i all sin solbelyste prakt, og et digert cruiseskip på vei gjennom, antagelig med lokal los ombord.

Deretter gikk piloten inn i en tight visuell innflyging, så lavt at jeg følte vingespissene kuttet potetfurer i bølgene, justerte litt frem og tilbake, landet presist på gulmalingen og bråbremset maskinen på den korte rullebanen. Jeg var førstemann ut av flyet, men hvor skulle jeg gå hen??? Umulig å forstå hva som var inngangen til terminalen, og to ganger måtte jeg kikke tilbake på superintendenten som sto ved flytrappa for anvisninger.

Inne i hallen sto et godt gammeldags bagasjebånd, førkrigsmodell og snurret rundt med bagasjen vår. En liten skyvedør, og en trang liten altmulighall, og det var hele terminalbygningen.

Leiebil-byråene holdt til på utsiden av terminalen. Jeg tok ut min Lancia Musa og stakk avgårde på A3 i retning Palmi.

Monte Madonna - en luftig aftenstur

Fra flere kilder har jeg fått anbefalt en sykletur i Abano Terme og området rundt. Dette måtte selvsagt testes ut, og etter jobb på fredag tok jeg sykkelen i bilen og kjørte den lille halvtimen av gårde.

Abano Terme er en romersk badeby, der varme kilder og mineralrike gjørmebad trekker hotellgjester fra hele Europa. Det er det første stedet (utenom i Syd-Tirol) som har skilter på tysk i gatene, og flere luksushotell preger den lille byen. Blant annet finnes Hotell Ritz her, og det er vel et slags kvalitetstegn?

Sør for Abano Terme ligger landskapsvernområdet Colli Euganei. Dette er noen skogkledde høydedrag som reiser seg rett opp av det flate landskapet her på Po-sletten. Innimellom fjellene ligger noen utrolig koselige små byer, med store hus og bugnende hager. For første gang har jeg opplevd å kjenne lukten av friske urter på en treningsøkt, da det luktet gressløk omtrent midtveis i den første stigningen jeg syklet.

Jeg kom etterhvert til landsbyen Teolo, og her så jeg skilt som viste veien til kirken på Monte Madonna. Jeg er ikke kjent, og hadde ikke sett meg ut en rute på forhånd, men dette hørtes ut som en fin fjelltopp og derfor la jeg i vei. Den første delen av stigninge var behagelig, og det var bare å sitte nede og tråkke i fred og ro. Men, så kom jeg til "veggen".

De siste 3 kilometerne var like bratte som Monte Grappa, med ca. 400 meterstigning. En liten pustepause på Passo Fiorino, før den siste kilometer og en halv med 200 høydemeter stigning. Var oppe i makspuls forholdsvis tidlig i bakken, og jeg måtte stige av og gå et par ganger for å hente meg inn igjen.

På toppen lå ganske riktig en liten vakker kirke, men det var også 3 TV master og en fantastisk utsikt over det flate landskapet 600 meter under meg.

Valgte en litt annen rute tilbake, og den siste milen i selskap med 2 andre ryttere.

Distanse syklet: 34,3 kilometer

Tidsforbruk: 1 time 56 minutter

Gjennomsnittshastighet: 17,7 km/h

Maks hastighet: 67,4 km/h

Høydemetre klatret: Ca. 800

Dockwise Explorer

Fredag morgen, ca klokken 0900, ankom frakteskipet Dockwise Explorer havnen vår her nedenfor fabrikasjonshallen. Det er trangt, og ikke mange meterne skom skiller vårt 159 meter lange skip og Rasha Star som ligger og laster skrapmetall hos naboen.

Explorer er registrert på de Nederlandske Antiller, rederiet er nederlandsk, mannskapet er ukrainsk og kommer fra et mobiliseringsselskap med kontor i Hong Kong.

Klokken 10 skulle vi ombord for å kjøre en HAZID for arbeidene som skal gjøres ombord på turen til Norge, men på kaia sto to politibiler og en hissig vaktmann fra havnevesenet. Vakten hadde pistolen i beltet, men det var tungen hans som fyrte strenge ord mot oss da vi forsøkte å krysse den tykke gule streken på kaia. Etter å ha tilkalt Mr. Bardelli, sjefen over alle sjefer, trodde vi det skulle ordne seg, men neida, i nesten vannrett posisjon sto vakten og fyrte av salver med sinte ord. Vi skal så abolutt ikke over den streken, ellers blir det 3000 Euro i bot for hver av oss. Vi tenkte på pistolen hans og trakk oss stille unna.

Omsider fikk vi hatt vårt HAZID møte i vårt normale møterom. Kapteinen, styrmannen, maskinsjefen, prosjektlederen, superintendant og HMS avdelingen til Dockwise var til stede. En positiv og konstruktiv samtale om eventuelle risikoer ved arbeidet ombord.

Til slutt fikk jeg æren av å vise THE MASTER, kapteinen på Explorer, rundt på modulen.

Modulen er ute

Tidlig om morgenen 2 juni, ble modulen flyttet ut av hallen. Operasjonen tok ca. 2 timer.

Jobben fle gjort av firmaet Fagioli, med oss prosjektfolk fra Macchi, Aibel og Statoil som tilskuere.

Fyrverkeri og betraktninger rundt konstitusjon

Da vi var på vei hjem fra en 3 timers middag i Mestre i går, sprang plutselig fyrverkeriet til værs fra flere hold. En knakende god avslutning på Republikkens dag, selv om de triste værforholdene skjulte den visuelle gleden av krutt og pyromider.

Dog konstaterer vi, etter en aftens betraktning av folkelivet, at det ikke er noen helhjertet feiring av dagen. Spørsmålet om nasjonens nikkedukke er en president eller en konge er åpenbart ikke spesielt interessant, så lenge man kan leve sitt liv i fred og ro. Så ble da spørsmålet avgjort ved folkeavstemning den 2. juni 1946, der det såvidt tippet i presidentens favør.

Vi lever kanskje litt utenfor de mest brennende nasjonale power-stations her i Venezia. Folk her snakker sitt eget språk og vil vel helst fortsette sin 1000 årige historie som egen bystat. Eller til nøds være med på å frigjøre Nord-Italia fra Sør-Italia, og derved skille forretning og mafia, penger og skurkestreker og kanskje vått klima fra tørt klima?

Til helgen skal jeg til Sør-Italia, så da får vi kanskje se dette fra et annet synspunkt?

Republikkens dag

I dag, 2. juni, er italienernes 17. mai, dagen da de feirer overgangen fra monarki til republikk. Dagen feires med militær- og politiparade i Roma og andre byer, mens folk flest tar fri, drar på stranda og griller seg inn i solnedgangen.

Her på jobben er det arbeid som vanlig, men arbeidet legges ned nå klokken 16:00.

Vi har brukt dagen til å lære oss Italias nasjonalsang "Fratella de Italia", Brødre av Italia. Teksten er ikke så ulik andre nasjonalsanger, men melodien minner meg mest om fotball-VM. (Som begynner om 14 dager).

Vind og sykkel --> eksperiment

I går tirsdag hadde jeg vondt i halsen og var småuggen på jobben, men da jeg kom tilbake til hotellet var lysten på en svevetur i veikanten for sterk, og jeg trillet derfor ut sykkelen og la av gårde i retning flyplassen og Jesolo.

Det var meldt fullstendig vindstille, men på de lange rette strekkene bortover flatlandet, fikk jeg nordavind midt imot, så jeg bestemte meg for å gjøre et eksperiment.

Etter 19,1 kilometer i motvind, snudde jeg og syklet den samme strekningen tilbake i medvind. Hva tror dere forskjellene ble?

Motvind:
Distanse syklet: 19,1 kilometer
Tidsforbruk: 42 minutter
Gjennomsnittsfart: 27,4 km/h
Maks hastighet: 36,5 km/h
Energiforbruk: 590 kcal

Medvind:
Distanse syklet: 18,5 kilometer
Tidsforbruk: 34 minutter 40 sekunder
Gjennomsnittsfart 32,1 km/h
Maks hastighet: 44,8 km/h
Energiforbruk: 475 kcal

Totalt:
Distanse syklet: 37,6 kilometer
Tidsforbruk: 1 time 16 minutter
Gjennomsnittshastighet: 29,7 km/h

Hvem sa det ikke var fordeler med redusert vindmotstand?? :-)

Hva er det med italienere og sportsbiler

Er italienere flest generelt mer opptatt av sportsbiler enn andre europeere, eller er det vanlig at man har bilutstillinger på søndager i dette landet?

På Piazza "for det frie Italia" i Trieste var det flere hestekraft vidundere å beskue en helt vanlig søndag i slutten av mai.

Tristesse i Trieste

Etter handleturen på Palmanova, bestemte vi oss for å ta den lille ekstra kjøreturen til havnebyen Trieste, men selv om byen er kjent som den sørligste havnebyen i det Østerriske imperium, Italias største bilimporthavn og det midlertidige bostedet til James Joyce, var turen nærmest en tristesse.

Først og fremst på grunn av regneværet. Det regnet slikt på motorveien at italienerne kjørte inn til siden, slo på nødlysene og parkerte til regnet ga seg. Hver gang vi passerte under en bru, var det som å kjøre i høy hastighet inn i Vøringfossen. Må ha kommet 20 millimeter på noen minutter, det verste regneværet jeg noensinne har opplevd.

Byen Trieste bar preg av tidligere storhet i forfall. Etter at byen ble italiensk etter 1. verdenskrig, mistet den sin økonomiske betydning, og har derfor mer eller mindre forfalt stille og rolig i de siste 80 år. Vi ruslet fra parkeringen på jernbanestasjonen og bort til Piazza "for det frie Italia", spiste litt og gikk deretter tilbake til bilen. Avreisen ble en god del tidligere enn planlagt...

Shopping og FIAT 500 treff

Da jeg skulle hente Elin på flyplassen, oppdaget jeg et digert skilt med reklame for Palmanova Outlet Village. Slikt forteller man ikke til Elin uten å måtte forvente å kjøre henne dit ved første leilighet...

Vi dro til Palmanova søndag morgen, og fikk handlet alt det vi trengte av klær til oss selv og barna (og litt til Linnea tror jeg...)

Midt inne i "landsbyen" hadde Italias Fiat 500 klubb utstilling, med ca. 100 biler av den gode gamle typen. Tydelig at denne lille bilen virkelig har sin renessanse her nede. Ref min tidligere artikkel om Fiat 500 (i mars).

Operaen som ble jazz

Nettopp, noen ganger i livet gjør man tabber, slik jeg gjorde på lørdag. Og jeg skjems ikke med å fortelle det, for til syvende og sist ble det en bursdagsfeiring i Venezia som vi begge hadde stor glede av.

Vi hadde tatt på oss finstasen og var klar til å ta bussen inn til Venezia. Jeg skulle bare hente billettene til operaen, der de lå innerst i safen på hotellrommet. Der har de ligget i trygg forvaring i over en måned, og jeg var overbevist om at forestillingen begynte 20.00. Kjevebenet sank derfor en halvmeter da jeg oppdagen at den begynte 1530, altså for nesten 3 timer siden på det tidspunktet.

"Jaja, vi får gå gå en jazzklubb da", sier Elin, og er egentlig ganske fornøyd. "Kanskje det sa jeg" og slo opp "jazz club venice" i Google. Jeg havnet på denne siden: http://www.venicejazzclub.com/

1 minutt senere var bordet reservert.

Da vi omtrent 20 minutter før konserten skulle starte, gikk av Vaporettaen inne i Venezia, oppdaget vi at vi var kommet til piazzaen foran "biblioteket" der vi var med guttene i april. Jazzklubben lå 50 meter bortenfor den flytene grønnsakshandleren. Veldig anonymt, man kunne lett gått rett forbi, men et improvisorisk skilt (i stil med stedets innhold) forkynte ordet JAZZ og vi forsto at vi var kommet rett.

Vel innenfor kom vi inn i en intim klubb med små runde bord. Instrumentene sto klare på scenen, og vi ble tatt imot av vertinnen og ført til vårt bord. Konserten kostet 20 Euro, og da var det inkludert en runde med drikkevarer. Vi bestilte buffet tallerken med spekemat og ost. Konserten kunne begynne.

Bandet var en gitarist, en trommis, en kontrabass og en pianist. De kalte seg VJC quartet og spilte Miles Davis materiale. I pausen fikk vi snakket litt med både pianisten og gitaristen. Pianisten het Frederico og hadde musikkhøyskole med trombone og piano som sine instrumenter. Gitaristen var selvlært. Musikken holdt høy klasse, men det tok liksom aldri helt av og ble litt ensformig. Musikerne hadde ikke spesiell utstråling, med unntak av gitaristen som så ut som om han hadde all verdens lidelse på sine skuldre når han improviserte. Ellers var det ikke et smil eller annet ansiktsuttrykk å se.

Joggetur med rumenere i hælene

Da jeg tilfeldigvis syklet forbi huset til en kollega, Claudiu, på onsdagens sykletur, og jeg nevnte for ham den fine joggeløypen langs kanalen, inviterte han meg liksågodt med på joggetur.

Vi avtalte å møtes ved kirken i Marano, i skyggen av det store treet, for så å løpe til Mirano (ja, ikke mye variasjon i navnene, og ingen av dem handler om Milano...) og tilbake.

Både Claudio og kjæresten Ramona stilte opp for turen og vi jogget forsiktig og rolig de 6 kilometerne som avtalt. Alle de 39 minuttene i sone 2, så dette var en først og fremst sosial treningsøkt.

Etter turen, gikk vi hjem til deres leilighet, kikket på kartene over våre respektive land, snakket litt om jobben og restituerte oss med vann og vin.

Sykkeltur onsdag

Ble skremt at værutsiktene og bestemte meg for å ta en treningstur på sykkelen, selv om jeg ikke egentlig hadde lyst. Ikke alltid like lett å motivere seg for turer langs de trafikkerte veiene rundt Mestre når det er så mange fine steder litt oppe i fjellene som man ikke rekker på en vanlig ukedag.

Tok veien i retning Mirano og stoppet innom Scavezzon Bicyclette, verkstedet som har reparert sykkelen min, og fikk dem til å montere tilbake min Shimano 105 girveksler foran. Den var kommet tilbake fra Shimano med beskjed om at den som sto på var feilprodusert.

Deretter syklet jeg langs kanalen ned til Mira, mens en hel hærskare med joggere forserte den samme strekningen med løpesko.

Deretter syklet jeg innom jobben for å besøke nattskiftet.

Distanse syklet: 30 km
Tidsforbruk: 1 t 23 min
Gjennomsnittsfart: not relevant (ca. 20, inkludert noen stopp)

Monte Zoncolan - definisjonen på bratt asfalt

Det finnes bakker med kneiker der stigningsprosenten overgår denne, men en sammenhengende asfaltert bakke der man i 10 kilometer nærmest tipper bakover, og ser publikum i tilnærmet horisontal stilling på siden av deg, det er det ikke lett å matche.

Denne søndagen dro jeg, Ole Aglen, Christoph Schiller og Geir Magne Ness avgårde for å beskue denne bakken, som regnes for den verste stigningen i Grand Tour sirkuset.

Etter en kort lunch i Tolmezzo, og etter diverse navigasjonsproblemer for å komme gjennom politisperringene i byen, ankom vi landsbyen Ovaro ca. klokken 15. Stivpyntet i rosa, og med politi, carabinieri, sivilforsvaret og skogvokterkorpset i høyeste beredskap.

Og det var bratt! Etter hver hårnålsving sukket vi bare med oss selv og tenkte NEI NEI NEI. Etter nærmere 2 timer i oppoverbakke, og en høydeforskjell på 1000 meter, slo vi oss ned langs løypa omtrent 2,5 kilometer før målgang.

De første rytterne som passerte var de store sammenlagtkanonene som kjempet for livet om sekundene. Ivan Basso angrep bakken i sittende stilling og med blikket stivt festet på enden av veien, der den igjen forsvant inn i skogen (Ja, skog selv om vi er på 1500 meters høyde) og mentalt fokusert på målgangen der oppe i folkehavet hvor hundretusen mennesker dekker fjellsiden som et kaklende fragleberg.

Etter Basso kom verdensmester Cadel Evans. Kona hans sitter på toppen og twitrer, og det er kanskje henne han tenker på der han står i ramma på et litt høyere gir enn han ønsker og presser seg maksimalt for å ikke miste for mye tid i sammendraget.

Etter kandidatene til sammenlagtseieren kommer hjelperytterne. De er slitne, den ene mer halvdød av utmattelse enn den andre. Med bedende øyne ser de ikke lenger på oss tilskuere som et nødvendig onde, men som en potensiell liten hjelpmotor så de slipper å ta tre-fire tunge tråkk og kan få en liten pause for sine sprengte muskler. Vi dyttet litt på "utlendingene" siden italienerne dyttet på sine. "Ikke dytt utlendingene!" ble det ropt, men siden vi tross alt er utlendinger her nede, så tok vi ikke oppfordringen alvorlig.

Selv dyttet jeg på spurtkanonen Andre Greipel, tyskeren som 4 dager senere vinner etappen inn til Brescia. Og da nordmannen Gabriel Rasch kommer, så samarbeider vi om å gi ham en ekstra lang og sugende dytt oppover bakken. Han fikk også noen oppmuntrende ord med på kjøpet, og vi håper at det hjalp!
Da alle rytterne var passert, var det bare en ting å gjøre, å gå ned bakken igjen. Og først nå forstår vi virkelig hvilken gedigen treningsøkt vi har vært gjennom. Jammen var det bratt ja! Og hva er verst av å gå opp eller ned?

Nede i Ovaro var det folkefest å oppleve og grillmat å få kjøpt. Det smakte utmerket med Cola. Energien fløt ut i kroppen og vekket til live vår mørbankede muskulatur. Ole klarte i tillegg til maten å tigge til seg en rosa T-skjorte i størrelse Small fra en dame som tydeligvis ikke var like sykkelinteressert som sitt reisefølge (som alle hadde på seg den rosa genseren).

Og på hjemturen sovnet ungdommen i baksetet.

Et sirkus med forspill, klimaks og etterspill

Det er mange meninger om Giro de Italia. På den ene siden et startfelt der flere av favorittene har svart historikk, og et helt folk som hyller sine tidligere dopdømte helter. På den andre siden går traseene i hver etappe gjennom de vakreste byene i Europa, fruktbare og bugnende landbruksområder og ikke minst de forlokkende, idylliske og djevelske fjellene i Nord. Giroen er noe mer enn bare et sykkelritt, det er et speilbilde på verdiene i det moderne Italia. Rent sportslig er det også Italia mot røkla, et nasjonalt engasjement som er sterkere enn det franske litt senere på sommeren.

Forspillet: Jeg ankommer Semonzo ved foten av Monte Grappa omtrent to timer før rytterne er forventet. Finner en ledig parkeringsplass utenfor en stengt grønnsakshandel (innehaveren er vel ute på sykkelen) og lar sykkelhjulene rulle over mot traseen. Her er det pyntet på de mest fantasifulle måter, de er rosa sløyfer og bånd på alle gjerdestolper og verandavinduer, kirkedører og brannhydranter langs veien. Gaten vrimler av folk som er på vei opp til Strada General Giardino, veien opp Monte Grappa. De fleste går til fots, men det er hundrevis av syklister som meg, i alle aldre og fasonger, gamle sykler, nye sykler, med hjelm og uten hjelm, ja til og med barn med sykkel. Noen av oss tråkker oss oppover lia, andre rusler. De som tråkker litt ekstra på i hårnålssvingene får litt ekstra jubel fra folkemengdene som samler seg, og vi amatører får også følelsen av rampelys en stakket stund.

Jeg stiller meg opp i hårnålsving nummer 7, slik jeg hadde planlagt, for her er det god utsikt til slettelandet der rytterne vil komme fra, og til nedfarten på andre siden av kløften der de vil komme ned fra fjellet igjen. Her står også en fransk bobil som har rigget seg i stand med strømaggregat, parabolantenne og grill. Et tysk ektepar med en handikappet sønn har slått opp bakdøren på sin VW Caravelle og betrakter folkelivet derfra. Langs veikanten står syklene til de 100 syklistene som har fått plass bare i denne svingen, deriblant min svarte Jamis Xenith.

Omtrent en time før syklistene er ventet, begynner kolonnen med kjøretøy og passere oss. I begynnelsen er det en rekke svarte offisielle Skodaer med Giro logo, og flere hvite varebiler med skjærende reklame for sine offisielle og billige Giro souvenirer. Deretter kommer lagbilene, med sjåfører som vrenger rundt svingen mens de snakker i radio, en hel buss fra Team Sky, politimotorsykler, fotografer og Gud vet hva. Men, det er først når den røde Skodaen med "Inizio Gara Ciclista" kommer forbi at spenningen virkelig begynner å stige.

Klimakset: Stiger gjør også summingen av forventingsfulle stemmer, der mine tilskuervenner utstyrt med radio, informerer oss andre om at det er et brudd. "Garzelli ligger foran i bruddet!" Glede for en gryende italiensk suksess. Så hører vi klapringen fra helikoptrene. Vi ser både brudd og felt på veien der nede, og så begynner klatringen. Kraftigere og kraftigere hører vi rotorbladene jobbe seg oppover den spente ettermiddagsluften, inntil vi ser rett inn i cocpitene fra vårt utsiktspunkt. Da kommer politieskorten opp gjennom skogen.

Plutselig er han der, flankert av to røde offisielle biler og sin egen følgebil. Lederen av rittet, startnummer 94, italieneren Allessandro Bisolti. Med lyseblå Colnago drakt, hvit sykkel og med oransje solbriller stukket inn i sykkelhjelmen. Han er konsentrert, og enser nesten ikke jubelen fra meg og mine nye kamerater. Noen sekunder senere kommer franskmannen Damien Monier i rød Cofidis drakt og rød Look sykkel. Deretter følger den italienske mester Filippo Pozzato, startnummer 191, som vant en etappe for to dager siden, tett fulgt og markert av Steven Cummings fra Team Sky. De siste restene av bruddet, i ferd med å bli slukt.

For nede i bakken kommer nå en liten gruppe med de store sammenlagt favorittene. Her sitter de alle sammen og passer på hverandre oppover bakken med gjennomsnittlig stigning på 8,9% i 18,5 kilometer før de vender nedover igjen oppe ved minnesmerket etter første verdenskrig.

Da hovedfeltet kommer til svingen vår noe senere, ser vi at spurteren Andre Greipel fra HTC Colombia sliter aller bakerst. Hans lagkamerater skriker til de som sitter foran i feltet, de møtes jo nesten ansikt til ansikt i svingen, at de må kjøre roligere. Kapteinen har trøbbel, laget må bistå så godt de kan. Teamwork og oppofrelse, noe av det fine med sykkelsporten.

Etterspillet: Jeg har nå forflyttet meg til bunnen av bakken, der syklistene nå har passert meg på vei ned av fjellet. De farer forbi med en utrolig fart, og det er bare såvidt jeg klarer å fange dem i objektivet på kameraet mitt. Etter at de som kjemper om seieren har passert, begynner det salige kaoset. Det er nå lange avstander mellom rytterne, og plutselig vrimler veien av folk som på død og liv skal sykle samme traseen, midt i rittet. Barn vandrer rundt uten tilsyn, og folk står midt i veien og prater. Plutselig tutes det vilt oppe i bakken, nye følgebiler kommer og en ny gruppe med utslitte hjelperyttere suser forbi. Et under at ingen kolliderer i det salige kaoset.

Så bærer den ned igjen til bilen, fremdeles grublende på hvordan dette med sykling kan være trygt, og med minnet fullt av nye inntrykk av hvilken folkefest en etappe av en Grand Tour er for de mange byene og landsbyene som traseen går innom. Det slår meg at det ikke bare er den fysiske anstrengelsen som er slitsom for deltagerne, men også den enorme mengden av unntrykk, trøkket fra innpåslitne publikumere og den mektige naturen som de passerer i løpet av 3 uker på landeveien.

Mestre gjør seg klar til Giroen

Etter joggeturen i går var jeg inne i sentrum for å spise middag. Her oppdaget jeg at alle butikkene og restaurantene hadde utstyrt seg med passende dekorasjoner for anledningen, når Giroen kommer til byen på søndag. Dette bildet er fra Al Calice (Vinglasset), et lite drikkehull på piazzaen.

Senere i dag skal jeg ut å se syklistene på Monte Grappa. Oppdateringer følger.....

Joggetur i godt selskap

Jeg ble litt fristet da kollega Kjetil mumlet noe om å ta en joggetur da vi satt i bilen på veien hjem, for selv om jeg syklet i går, så følte jeg meg frisk i benene.

Vi møttes derfor i resepsjonen og la av gårde i retning San Giuliano parken. Jeg følte meg fremdeles lett og fin i kroppen etter den første runden, og bestemte meg derfor for å ta en runde til i rolig tempo uten stress. Helt nederst i parken traff jeg en annen kollega, Christoph, som lekte med sin trenings Kite. En liten strekkepause her før jeg tok turen tilbake til hotellet.

Det slo meg igjen underveis hvor deilig det er i denne parken, grønnt og fint, våtmarker og kanaler på kryss og tvers, fremmede fugler som synger, og ikke minst --> utsikten rett over vannet til Venezia.

Distanse løpt: 11,7 km
Tidsforbruk: 1t 13 min
Gjennomsnittsfart: 9,5 km/h
Maks fart: 14,8 km/h

Ukens intervalltrening

Rundbanen igjen, slik som beskrevet tidligere. Intervalløkter fra broen, fra krysset i Scorze' og det siste rette strekket tilbake mot Mestre.

Distanse syklet: 33,6 km/h
Tidsforbruk: 1t 06 min
Gjennomsnittsfart: 30,3 km/h
Maks fart: 48,8 km/h

4 tugs og en båt med korn

I et par dager har båten Aloe fra Nassau ligget og losset korn hos GMI, og i dag skulle den flyttes for at pumpene skulle rekke frem til det bakerste lasterommet. Siden det er andre båter i kanalen, ble 4 taubåter innkalt for oppdraget, og i en liten pause i slagene, satt vi på kaikanten og betraktet den nye fortøyingen.

En liten havnevesen båt hjalp til med å trekke fortøyningene frem til bøyene, og en maler fra Donelli som satt sammen med oss fikk æren av å legge løkka rundt bøya. Båten het Ormeggiatore.

De fire taubåtene, kanskje er det alle som finnes i havnen her, heter Marina MC, Lourdes C, Angelina C og Giulia C, alle registrert med Venezia som hjemmehavn.

(U)frivillig gatevandring i Bologna

Bologna er en annerledes by enn både Milano, Venezia, Padova og Mestre, som er de byene jeg hittil har besøkt under oppholdet her nede. Byen er hovedstad i Emilia-Romagna, et av de mest fruktbare landbruksområdene i Europa. De skryter av å ha det eldste universitetet i Europa, (i strid med Sorbonne om dette), og viste seg å være en pulserende by med smale gater, overbygde fortau med restauranter og barer overalt.

Rett utenfor hotellet er en piazza der studenter fra universitetet samles seg på kveldstid for å prate og for siden å vandre ut i byens labyrinter av gater og drikkehull. Jeg snakket med 2 tidligere studenter som var der for å treffe gamle venner fra studietiden. De overrasket meg med å svare "JA!" på spørsmålet om de kunne engelsk. Det har jeg aldri opplevd tidligere her nede....

Etter konserten tenkte jeg å rusle en "sikker" vei tilbake til jernbanestasjonen der jeg hadde parkert, og da jeg kom til de berømte "Two towers", selve symbolet på middelalderbyen Bologna, svingte jeg til høyre og var sikker på at jeg var i riktig gate. "Frihetsgaten" skulle lede meg rett til jernbanen, Ferriovia, og derfor gikk jeg og gikk og gikk... men ingen jernbanestasjon.

Etter en god stund spurte jeg noen om veien, og da de henviste meg til bussen, forsto jeg at jeg var virkelig på tur. Heldigvis fant jeg ut at veien videre herfra var skiltet, men det tok meg over en halv time å komme tilbake til bilen. Jeg trøstet meg til at en times spasertur ikke er usunt og tok det hele med godt humør.

Bildetekster:

Bilde oppe til venstre: Plassen foran Two Towers, der Via Fransesco Rizzoli begynner og ikke Via dell Independenza slik jeg trodde.

Bildet midten til høyre: Two Towers sett fra Via Fransesco Rizzoli, omtrent der jeg skulle svingt 90 grader opp i "Frihetsgaten"

Bildet under: Porte San Felice, en del av den gamle bymuren rundt Bologna. På dette tidspunkt er jeg lengst borte fra stasjonen, men klar over det! :-)

Carmen - Teatro Communale di Bologna

Teateret i Bologna er ifølge wikipedia den viktigste operascenen i Italia etter La Scala i Milano. Bygget er fra ca, 1750 og ligger i utganten av universitetsområdet i byen. Jeg fikk plass i en boks i fjerde galleri, med panorama utsikt over orkestergraven og scenen, perfekt utgangspunkt for å betrakte dirigentens styring med forestillingen.

Det viktigste som slo meg med teknikken til den unge dirigenten Michele Mariotti, var at han alltid var 1 til 2 takter foran orkesteret, og hans indikasjon av førsteslaget var en bevegelse oppover og slaget var når bevegelsen stoppet opp. Mariotti har var førstedirigent ved denne operascenen i kun et år, og i en alder av 31 år skal han i denne sesongen debutere som dirigent med Metropolitan i New York og Covent Garden i London.

Selve operaen var flyttet fra Sevilla til Cuba, noe som tydelig kom frem gjennom bruk av det cubanske flagget i scenografi og kostymer. Tyrefekteren Escamillo var blitt en cubansk tungvekstmester i boksing, og kontrabandittenes gjemmested var ikke i fjellene, men en øde del av havnen i Havanna. Til gjengjeld hadde vertshuset i andre akt fått navnet Cafe Sevilla.

At Bologna er en by med mange unge mennesker fikk man forståelsen av når jentene på sigarettfabrikken (operakoret) vrimlet ut til matpausen i første akt. Jeg fikk inntrykk av at det for denne forestillingen hadde vært en utvelgelsesprosess, som ikke gikk på deres evne til å synge, men på hvor lange bein sangerne hadde.

Og det er nettopp kvaliteten på sangerne som jeg sitter igjen med som det lille minuset ved forestillingen. Nino Surguladze fra Georgia i rollen som Carmen, som vant prisen som BBC Singer of the World i 2003, åpnet rufsete men sang seg stort opp i tredje og fjerde akt. Totalt sett er hun den som sang best gjennom showet. Her er hennes hjemmeside.

Også Allessandra Marianelli i rollen som Michaela og Deyan Vatchov i rollen som Escamillo får godkjent av meg, men Andrew Richards i rollen som Don Jose synes jeg ble borte.

Se forøvrig denne youtube linken for glimt fra prøvene.

I pausen ruslet jeg litt rundt i bygningen, som var intim og koselig, men litt trang, og fant til slutt en liten bar godt gjemt nede ved inngangen. Her kostet et lite glass champagne hele 10 Euro.

Når det gjelder scenen i Teatro Communale, så fikk vi ikke inntrykk av det spektakulære slik som på La Scala. Her synes jeg scenene på teatrene i Oslo overgår denne. Mellom tredje og fjerde akt fikk vi se live hvordan riggerne jobber for å skifte kulisser og scenetepper, noe som var interessant. Scene teknikken virket gammeldags, og under hele forestillingen ble lyden skjemmet av en brumming fra lysarmaturer eller noe annet elektrisk.

Totalt sett er jeg med kvelden. Er tydelig for meg at å sette opp en opera en en veldig kompleks greie, og det er fint å se at dette ikke er så lett på de mindre scenene. Tross alt skal det være stor forskjell mellom en av de mest anerkjente scenene i verden og en inntil nå ukjent byscene i Bologna.