Monte Zoncolan - definisjonen på bratt asfalt

Det finnes bakker med kneiker der stigningsprosenten overgår denne, men en sammenhengende asfaltert bakke der man i 10 kilometer nærmest tipper bakover, og ser publikum i tilnærmet horisontal stilling på siden av deg, det er det ikke lett å matche.

Denne søndagen dro jeg, Ole Aglen, Christoph Schiller og Geir Magne Ness avgårde for å beskue denne bakken, som regnes for den verste stigningen i Grand Tour sirkuset.

Etter en kort lunch i Tolmezzo, og etter diverse navigasjonsproblemer for å komme gjennom politisperringene i byen, ankom vi landsbyen Ovaro ca. klokken 15. Stivpyntet i rosa, og med politi, carabinieri, sivilforsvaret og skogvokterkorpset i høyeste beredskap.

Og det var bratt! Etter hver hårnålsving sukket vi bare med oss selv og tenkte NEI NEI NEI. Etter nærmere 2 timer i oppoverbakke, og en høydeforskjell på 1000 meter, slo vi oss ned langs løypa omtrent 2,5 kilometer før målgang.

De første rytterne som passerte var de store sammenlagtkanonene som kjempet for livet om sekundene. Ivan Basso angrep bakken i sittende stilling og med blikket stivt festet på enden av veien, der den igjen forsvant inn i skogen (Ja, skog selv om vi er på 1500 meters høyde) og mentalt fokusert på målgangen der oppe i folkehavet hvor hundretusen mennesker dekker fjellsiden som et kaklende fragleberg.

Etter Basso kom verdensmester Cadel Evans. Kona hans sitter på toppen og twitrer, og det er kanskje henne han tenker på der han står i ramma på et litt høyere gir enn han ønsker og presser seg maksimalt for å ikke miste for mye tid i sammendraget.

Etter kandidatene til sammenlagtseieren kommer hjelperytterne. De er slitne, den ene mer halvdød av utmattelse enn den andre. Med bedende øyne ser de ikke lenger på oss tilskuere som et nødvendig onde, men som en potensiell liten hjelpmotor så de slipper å ta tre-fire tunge tråkk og kan få en liten pause for sine sprengte muskler. Vi dyttet litt på "utlendingene" siden italienerne dyttet på sine. "Ikke dytt utlendingene!" ble det ropt, men siden vi tross alt er utlendinger her nede, så tok vi ikke oppfordringen alvorlig.

Selv dyttet jeg på spurtkanonen Andre Greipel, tyskeren som 4 dager senere vinner etappen inn til Brescia. Og da nordmannen Gabriel Rasch kommer, så samarbeider vi om å gi ham en ekstra lang og sugende dytt oppover bakken. Han fikk også noen oppmuntrende ord med på kjøpet, og vi håper at det hjalp!
Da alle rytterne var passert, var det bare en ting å gjøre, å gå ned bakken igjen. Og først nå forstår vi virkelig hvilken gedigen treningsøkt vi har vært gjennom. Jammen var det bratt ja! Og hva er verst av å gå opp eller ned?

Nede i Ovaro var det folkefest å oppleve og grillmat å få kjøpt. Det smakte utmerket med Cola. Energien fløt ut i kroppen og vekket til live vår mørbankede muskulatur. Ole klarte i tillegg til maten å tigge til seg en rosa T-skjorte i størrelse Small fra en dame som tydeligvis ikke var like sykkelinteressert som sitt reisefølge (som alle hadde på seg den rosa genseren).

Og på hjemturen sovnet ungdommen i baksetet.