Carmen - Teatro Communale di Bologna

Teateret i Bologna er ifølge wikipedia den viktigste operascenen i Italia etter La Scala i Milano. Bygget er fra ca, 1750 og ligger i utganten av universitetsområdet i byen. Jeg fikk plass i en boks i fjerde galleri, med panorama utsikt over orkestergraven og scenen, perfekt utgangspunkt for å betrakte dirigentens styring med forestillingen.

Det viktigste som slo meg med teknikken til den unge dirigenten Michele Mariotti, var at han alltid var 1 til 2 takter foran orkesteret, og hans indikasjon av førsteslaget var en bevegelse oppover og slaget var når bevegelsen stoppet opp. Mariotti har var førstedirigent ved denne operascenen i kun et år, og i en alder av 31 år skal han i denne sesongen debutere som dirigent med Metropolitan i New York og Covent Garden i London.

Selve operaen var flyttet fra Sevilla til Cuba, noe som tydelig kom frem gjennom bruk av det cubanske flagget i scenografi og kostymer. Tyrefekteren Escamillo var blitt en cubansk tungvekstmester i boksing, og kontrabandittenes gjemmested var ikke i fjellene, men en øde del av havnen i Havanna. Til gjengjeld hadde vertshuset i andre akt fått navnet Cafe Sevilla.

At Bologna er en by med mange unge mennesker fikk man forståelsen av når jentene på sigarettfabrikken (operakoret) vrimlet ut til matpausen i første akt. Jeg fikk inntrykk av at det for denne forestillingen hadde vært en utvelgelsesprosess, som ikke gikk på deres evne til å synge, men på hvor lange bein sangerne hadde.

Og det er nettopp kvaliteten på sangerne som jeg sitter igjen med som det lille minuset ved forestillingen. Nino Surguladze fra Georgia i rollen som Carmen, som vant prisen som BBC Singer of the World i 2003, åpnet rufsete men sang seg stort opp i tredje og fjerde akt. Totalt sett er hun den som sang best gjennom showet. Her er hennes hjemmeside.

Også Allessandra Marianelli i rollen som Michaela og Deyan Vatchov i rollen som Escamillo får godkjent av meg, men Andrew Richards i rollen som Don Jose synes jeg ble borte.

Se forøvrig denne youtube linken for glimt fra prøvene.

I pausen ruslet jeg litt rundt i bygningen, som var intim og koselig, men litt trang, og fant til slutt en liten bar godt gjemt nede ved inngangen. Her kostet et lite glass champagne hele 10 Euro.

Når det gjelder scenen i Teatro Communale, så fikk vi ikke inntrykk av det spektakulære slik som på La Scala. Her synes jeg scenene på teatrene i Oslo overgår denne. Mellom tredje og fjerde akt fikk vi se live hvordan riggerne jobber for å skifte kulisser og scenetepper, noe som var interessant. Scene teknikken virket gammeldags, og under hele forestillingen ble lyden skjemmet av en brumming fra lysarmaturer eller noe annet elektrisk.

Totalt sett er jeg med kvelden. Er tydelig for meg at å sette opp en opera en en veldig kompleks greie, og det er fint å se at dette ikke er så lett på de mindre scenene. Tross alt skal det være stor forskjell mellom en av de mest anerkjente scenene i verden og en inntil nå ukjent byscene i Bologna.