Operaen som ble jazz

Nettopp, noen ganger i livet gjør man tabber, slik jeg gjorde på lørdag. Og jeg skjems ikke med å fortelle det, for til syvende og sist ble det en bursdagsfeiring i Venezia som vi begge hadde stor glede av.

Vi hadde tatt på oss finstasen og var klar til å ta bussen inn til Venezia. Jeg skulle bare hente billettene til operaen, der de lå innerst i safen på hotellrommet. Der har de ligget i trygg forvaring i over en måned, og jeg var overbevist om at forestillingen begynte 20.00. Kjevebenet sank derfor en halvmeter da jeg oppdagen at den begynte 1530, altså for nesten 3 timer siden på det tidspunktet.

"Jaja, vi får gå gå en jazzklubb da", sier Elin, og er egentlig ganske fornøyd. "Kanskje det sa jeg" og slo opp "jazz club venice" i Google. Jeg havnet på denne siden: http://www.venicejazzclub.com/

1 minutt senere var bordet reservert.

Da vi omtrent 20 minutter før konserten skulle starte, gikk av Vaporettaen inne i Venezia, oppdaget vi at vi var kommet til piazzaen foran "biblioteket" der vi var med guttene i april. Jazzklubben lå 50 meter bortenfor den flytene grønnsakshandleren. Veldig anonymt, man kunne lett gått rett forbi, men et improvisorisk skilt (i stil med stedets innhold) forkynte ordet JAZZ og vi forsto at vi var kommet rett.

Vel innenfor kom vi inn i en intim klubb med små runde bord. Instrumentene sto klare på scenen, og vi ble tatt imot av vertinnen og ført til vårt bord. Konserten kostet 20 Euro, og da var det inkludert en runde med drikkevarer. Vi bestilte buffet tallerken med spekemat og ost. Konserten kunne begynne.

Bandet var en gitarist, en trommis, en kontrabass og en pianist. De kalte seg VJC quartet og spilte Miles Davis materiale. I pausen fikk vi snakket litt med både pianisten og gitaristen. Pianisten het Frederico og hadde musikkhøyskole med trombone og piano som sine instrumenter. Gitaristen var selvlært. Musikken holdt høy klasse, men det tok liksom aldri helt av og ble litt ensformig. Musikerne hadde ikke spesiell utstråling, med unntak av gitaristen som så ut som om han hadde all verdens lidelse på sine skuldre når han improviserte. Ellers var det ikke et smil eller annet ansiktsuttrykk å se.