Det er mange meninger om Giro de Italia. På den ene siden et startfelt der flere av favorittene har svart historikk, og et helt folk som hyller sine tidligere dopdømte helter. På den andre siden går traseene i hver etappe gjennom de vakreste byene i Europa, fruktbare og bugnende landbruksområder og ikke minst de forlokkende, idylliske og djevelske fjellene i Nord. Giroen er noe mer enn bare et sykkelritt, det er et speilbilde på verdiene i det moderne Italia. Rent sportslig er det også Italia mot røkla, et nasjonalt engasjement som er sterkere enn det franske litt senere på sommeren.
Forspillet: Jeg ankommer Semonzo ved foten av Monte Grappa omtrent to timer før rytterne er forventet. Finner en ledig parkeringsplass utenfor en stengt grønnsakshandel (innehaveren er vel ute på sykkelen) og lar sykkelhjulene rulle over mot traseen. Her er det pyntet på de mest fantasifulle måter, de er rosa sløyfer og bånd på alle gjerdestolper og verandavinduer, kirkedører og brannhydranter langs veien. Gaten vrimler av folk som er på vei opp til Strada General Giardino, veien opp Monte Grappa. De fleste går til fots, men det er hundrevis av syklister som meg, i alle aldre og fasonger, gamle sykler, nye sykler, med hjelm og uten hjelm, ja til og med barn med sykkel. Noen av oss tråkker oss oppover lia, andre rusler. De som tråkker litt ekstra på i hårnålssvingene får litt ekstra jubel fra folkemengdene som samler seg, og vi amatører får også følelsen av rampelys en stakket stund.
Jeg stiller meg opp i hårnålsving nummer 7, slik jeg hadde planlagt, for her er det god utsikt til slettelandet der rytterne vil komme fra, og til nedfarten på andre siden av kløften der de vil komme ned fra fjellet igjen. Her står også en fransk bobil som har rigget seg i stand med strømaggregat, parabolantenne og grill. Et tysk ektepar med en handikappet sønn har slått opp bakdøren på sin VW Caravelle og betrakter folkelivet derfra. Langs veikanten står syklene til de 100 syklistene som har fått plass bare i denne svingen, deriblant min svarte Jamis Xenith.
Omtrent en time før syklistene er ventet, begynner kolonnen med kjøretøy og passere oss. I begynnelsen er det en rekke svarte offisielle Skodaer med Giro logo, og flere hvite varebiler med skjærende reklame for sine offisielle og billige Giro souvenirer. Deretter kommer lagbilene, med sjåfører som vrenger rundt svingen mens de snakker i radio, en hel buss fra Team Sky, politimotorsykler, fotografer og Gud vet hva. Men, det er først når den røde Skodaen med "Inizio Gara Ciclista" kommer forbi at spenningen virkelig begynner å stige.
Klimakset: Stiger gjør også summingen av forventingsfulle stemmer, der mine tilskuervenner utstyrt med radio, informerer oss andre om at det er et brudd. "Garzelli ligger foran i bruddet!" Glede for en gryende italiensk suksess. Så hører vi klapringen fra helikoptrene. Vi ser både brudd og felt på veien der nede, og så begynner klatringen. Kraftigere og kraftigere hører vi rotorbladene jobbe seg oppover den spente ettermiddagsluften, inntil vi ser rett inn i cocpitene fra vårt utsiktspunkt. Da kommer politieskorten opp gjennom skogen.
Plutselig er han der, flankert av to røde offisielle biler og sin egen følgebil. Lederen av rittet, startnummer 94, italieneren Allessandro Bisolti. Med lyseblå Colnago drakt, hvit sykkel og med oransje solbriller stukket inn i sykkelhjelmen. Han er konsentrert, og enser nesten ikke jubelen fra meg og mine nye kamerater. Noen sekunder senere kommer franskmannen Damien Monier i rød Cofidis drakt og rød Look sykkel. Deretter følger den italienske mester Filippo Pozzato, startnummer 191, som vant en etappe for to dager siden, tett fulgt og markert av Steven Cummings fra Team Sky. De siste restene av bruddet, i ferd med å bli slukt.
For nede i bakken kommer nå en liten gruppe med de store sammenlagt favorittene. Her sitter de alle sammen og passer på hverandre oppover bakken med gjennomsnittlig stigning på 8,9% i 18,5 kilometer før de vender nedover igjen oppe ved minnesmerket etter første verdenskrig.
Da hovedfeltet kommer til svingen vår noe senere, ser vi at spurteren Andre Greipel fra HTC Colombia sliter aller bakerst. Hans lagkamerater skriker til de som sitter foran i feltet, de møtes jo nesten ansikt til ansikt i svingen, at de må kjøre roligere. Kapteinen har trøbbel, laget må bistå så godt de kan. Teamwork og oppofrelse, noe av det fine med sykkelsporten.
Etterspillet: Jeg har nå forflyttet meg til bunnen av bakken, der syklistene nå har passert meg på vei ned av fjellet. De farer forbi med en utrolig fart, og det er bare såvidt jeg klarer å fange dem i objektivet på kameraet mitt. Etter at de som kjemper om seieren har passert, begynner det salige kaoset. Det er nå lange avstander mellom rytterne, og plutselig vrimler veien av folk som på død og liv skal sykle samme traseen, midt i rittet. Barn vandrer rundt uten tilsyn, og folk står midt i veien og prater. Plutselig tutes det vilt oppe i bakken, nye følgebiler kommer og en ny gruppe med utslitte hjelperyttere suser forbi. Et under at ingen kolliderer i det salige kaoset.
Så bærer den ned igjen til bilen, fremdeles grublende på hvordan dette med sykling kan være trygt, og med minnet fullt av nye inntrykk av hvilken folkefest en etappe av en Grand Tour er for de mange byene og landsbyene som traseen går innom. Det slår meg at det ikke bare er den fysiske anstrengelsen som er slitsom for deltagerne, men også den enorme mengden av unntrykk, trøkket fra innpåslitne publikumere og den mektige naturen som de passerer i løpet av 3 uker på landeveien.
Etter handleturen på Palmanova, bestemte vi oss for å ta den lille ekstra kjøreturen til havnebyen Trieste, men selv om byen er kjent som den sørligste havnebyen i det Østerriske imperium, Italias største bilimporthavn og det midlertidige bostedet til James Joyce, var turen nærmest en tristesse.
for det frie Italia", spiste litt og gikk deretter tilbake til bilen. Avreisen ble en god del tidligere enn planlagt...
for det frie Italia", spiste litt og gikk deretter tilbake til bilen. Avreisen ble en god del tidligere enn planlagt...
